KONSERT: Bryan Ferry
STED: Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 8000
Bryan Ferry introduserer raskt sine to mest distinkte sider. «Re-make/Re-model»; den innovative prog/glam-artisten fra tidlig syttitall. «Kiss And Tell»; den dekadente jappepop-connoisseuren fra åttitallet.
Sistnevnte låt er kanskje mest relevant akkurat nå, for en kar hvis ferske skilsmisse nylig ble endevendt i The Sun. Men det er førstnevnte som skal vise seg å bli veiledende for kveldens show, hvor 25 prosent av materialet stammer fra Roxy Musics nå 42 år gamle debutalbum.
En rastløst vuggende «Slave To Love» får god anerkjennelse, men det er påfølgende «Ladytron» som virkelig avslører at jappe-Ferry ikke er den som skinner sterkest i liveformatet i dag.
SPILTE SOM EN HELT: Bryan Ferrys danske gitarist, Jacob Quistgaard. Foto: TOR ORSET/ØYAFESTIVALEN
«Ladytron» er aldeles fremragende syrlig og snurrig, og gir også rom for Ferrys unge, utmerkede band - en fire mann og fire kvinner sterk gjeng som yter hans overdådige kunstpop full rettferdighet.
Spesiell kudos går til saksofonist Jorja Chalmers og gitarist Jacob Quistgaard, som tar flere frapperende sololøp. Den hardtslående trommisen Cherisse Osei og den fingernemme keyboardisten Paul Beard må også få sitt.
Ferry selv er - himmel, så forutsigbart - ulastelig overklassenachspielantrukket. Han synger like galant som alltid, om enn med en bitteliten, rusten knekk som kler en 68-åring utmerket.
Det er bra at Øya ikke bare kjører gjenforente indiekultband når de først går retro, men også byr på en sertifisert mainstreamlegende som Ferry - kløktig nok når han er som mest kontemporært aktuell; gjest hos kveldens hovednavn, elektroniker Todd Terje.
I tillegg er det helt topp med et kompakt entimes sett som dette; selv om man har opparbeidet en legendestatus gjennom fem tiår trenger man ikke på død og liv å holde på slik at konserten føles like lang.
Det vi får er givende nok. Som en episk sørgmodig «If There Is Something». Ren radiokonfekt i «Oh Yeah» og en underskjønn, trommefri «More Than This» som glir sømløst over i bossapopperlen «Avalon».
Men Ferry er ikke, som han kanskje selv trodde en stund, en slags «lounge»-artist, noe en lummer «Casanova» understreker - med sine avsluttende kokain- og heroinreferanser, naturlig nok avløst av den perfekte discofunken som er «Love Is The Drug».
KVELDENS KORISTER: Jodie Scantlebury (t.v.) og Bobbie Gordon ga Bryan Ferry utsøkte vokalkulisser. Foto: TOR ORSET/ØYAFESTIVALEN
«Virginia Plain» er like ellevill nå som i 1972, og minner oss på at dette er en fyr som forandret popmusikk. «Let's Stick Together» er en stadig sjarmerende hyllest til soulhistorien. «Both Ends Burning» vugger sensuelt, «Editions Of You» likeså, nesten kakafonisk.
Slusene åpner seg i tospann med korcrescendoet på avsluttende «Jealous Guy», og da virker også den konservative, konsekvent avmålte briten selv godt fornøyd. Med all grunn.
Om drittværet la en demper på stemningen? Pah, hva gjør vel litt regn når man har en Ferry i toppform.
THOMAS TALSETH
* Kort tid etter Øyafestivalens slutt ble det offentliggjort at Bryan Ferry kommer tilbake til Norge snart - han spiller i Oslo Spektrum 26. oktober.