Konsertanmeldelse: Neutral Milk Hotel

KONSERT: Neutral Milk Hotel

STED: Øyafestivalen, Oslo

PUBLIKUM: ca. 2000

Det er ikke slik at bandleder/låtskriver Jeff Mangum har sluttet å være rar, bare fordi han plutselig har begynt å turnere igjen. 43-åringen ser ut som han har trillet rett ut av et nyoppdaget skogholt i Tøyenparken. Det grå skjegget og håret ser ut til å vokse vilt, men har et system i sin villskap og gryende utbrytertrang. Et kontrollert kaos, på samme måte som låtene hans er et blendverk av visesang, støyete punkgitar og begravelsesmarsj.

Gjerne i samme låt, til tekster som man ikke forstår noe som helst av, men som likevel gir all verdens mening.

Bandet ser ut til å stamme fra en feilprogrammert tidsmaskin, spesielt multiinstrumentalisten med fargeblinde klær og trompetisten med skjegg fra den amerikanske borgerkrigen.

For det er slike band som tar med seg tre håndsager på scenen, flere typer trekkspill, valthorn og ikke minst sekkepipe, og får det til å virke som den mest åpenbare instrumentering akkurat der og da. Det er slike band som pynter keyboardet med en knøttliten sau i imitert keramikk.

Selv uten fanboybriller kan det ikke være vanskelig å høre hvor viktig han har vært for senere storheter som Beirut og millionselgere som Arcade Fire. Referanser som muligens passet bedre for den øverste halvdelen av publikum, som helst ville bable seg gjennom hele reisen mellom de to kapitlene i «Two-Headed Boy», åpenbart tilstede for å si at de var der. Den andre halvdelen klarte allsang på selv de mest overraskende stedene, selv om de selvsagt sang virkelig høyt på alle delene av «The King of Carrot Flowers», jublet intenst for hver eneste låt og snikfotograferte best mulig.

For Mangum er kanskje tilbake i vår del av sivilisasjonen, men han vil helst ikke at det skal dokumenteres. Ikke en gang øyakameraene får lov til å filme konserten.

Han spiller like mange nye låter som Outkast (altså ingen). Han kommer ikke opp på de høyeste tonene på «Oh Comely» lenger, men synger mye renere, skarpere enn han noen gang har gjort på plate når han er helt alene med gitaren. Og han dirigerer det nydelige bandkaoset med ørsmå pekefingerbevegelser, som en maestro foran verdens skakkeste symfoniorkester, der selv et lite løft på skulderen får bandet til å umiddelbart og umerkelig endre retning, sjanger og volum. Genialt? Tja. Som en nøytral opplevelse er det mer en jeg var der konsert enn en musikalsk tidskapsel som er like frisk i 2014.

Men for en tidskapsel:

En fyr ved siden av meg røyker pipe.

Det må være første gangen i moderne tid at dét har virket helt naturlig på konsert.