Indonesia/USA. Fra 18 år. Regi: Gareth Evans.
Med: Iko Uwais, Tio Pakusodewo, Ryuhei Matsuda.
Den norske kinobransjens nettportal har sine ord i behold. «The Raid 2» kan være den mest voldelige filmen undertegnede har sett, og burde muligens hatt 100-årsgrense.
Ikke for det: Intet 100 år gammelt hjerte ville ha overlevd «The Raid 2»s tornadoaktige voldssekvenser. Den walisiske regissøren, klipperen og manusforfatteren Gareth Evans, som fikk sitt gjennombrudd i den ekstreme asiatiske filmbransjen med forgjengeren «The Raid: Redemption» i 2011, spesialiserer seg på den indonesiske kampsporten pencak silat, som etter «The Raid» å dømme går ut på at horder av fiender stiller seg opp på rekke og rad, for å én etter én bli fullstendig maltraktert av vår helt, den vesle, tilforlatelig utseende Rama (Uwais). Alt, absolutt alt er lov. Inkludert hammere.
Det må sies at Evans er en ekstremt dyktig koreograf av lange, hurtige voldsballetter. Han er oppvokst med actionfilmer fra Japan, Sør-Korea («Oldboy», 2003) og Hongkong (Jackie Chan, «Internal Affairs», 2002) på «repeat» på DVD, og får Quentin Tarantinos bestrebelser i «Kill Bill»-filmene til å se ut som giktisk amatørdans. Dette samtidig som han har en beundringsverdig evne til å fokusere ikke bare på stormens øye, men også har full kontroll over det som skjer i periferiene. Han overspiller ikke sjangerklisjeene heller.
Han har ingenting av Tarantinos umodne vidd, dog – og historien her er ikke mye av skryte av. En ung politimann går i dyp dekning (to år i fengsel må sies å være en oppofrelse), for å infiltrere en av Jakartas mafiafamilier. Han får deretter stifte bekjentskap med mafialivet fra innsiden, svikefulle sønner og korrupte politimenn inkludert. Det er i grunnen det. Vi har, for å si det mildt, sett det før.
Evans’ scenografi er stilisert og hard, nesten Stanley Kubrick-aktig «matematisk». Omgangen hans med musikk er tunglabbet, og de korte øyeblikkene mellom slakteroperettene føles ubehagelige og kalde, snarere enn veldig spennende (her slekter – slakter? – han på den stort sett uutholdelig kyniske, pretensiøse dansken Nicolas Winding Refn). Man ser at regissøren etterstreber et filmspråk. Men grunnleggende sett har han en bedre hånd med selve volden, enn med filmmediet som sådan.
Oppfinnsomheten på voldssiden er imidlertid stor, og intensiteten grusom. Rama-mot-alle sekvensene på fengselstoalettet og i den lille bilkupeen, føles grensesprengende. For ikke å snakke om det store slaget i gjørmehavet som kommer tidlig i filmen.
«The Raid 2» er absurd lang: To og en halv time. Det hadde vært mye selv med et overbevisende og originalt plott. Det har ikke denne filmen. Det er kanskje absurd å be om måtehold midt i en bevisst over-toppen kjøttføyke. Men faktum er at spilletiden bidrar til å a noe av glansen av den isolert sett virtuose siste halvtimen.
Evans er helt åpenbart en briljant actionregissør. Men hans beherskelse av tempo begrenser seg foreløpig til actioneksplosjonene. Neste gang kan han dessuten med fordel få hjelp med manuset.
MORTEN STÅLE NILSEN