KONSERT: Queens Of The Stone Age
STED: Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 11.000
AKTUELT ALBUM: «… Like Clockwork»
Et band som spilte i Oslo Spektrum for kun åtte måneder siden er sjelden å se i øvre sjikt av Øyafestivalens plakat.
Men det er ikke vanskelig å skjønne festivalens booking. Programmet trenger sårt rock som både er hard og trekker masse folk. Og det finnes simpelthen ikke mange band som tilfredsstiller disse kravene i 2014.
Tilfredsstillelse er imidlertid noe Josh Homme og hans Queens Of The Stone Age behersker godt.
Han går like gjerne i gang med ultrahedonistiske «Feel Good Hit Of The Summer», og etter en snartur innom Depeche Modes «Never Let Me Down Again» sitter lyden som den skal også. «The Lost Art Of Keeping A Secret» er neste, med frontmannens patenterte hoftesving på plass, og jobben med å vinne publikum er unnagjort.
Det som følger er langt på vei et perfekt festivalsett for et band av denne størrelsen. Man merker at entusiasmen på scenen øker når de tar for seg materiale fra fjorårets solide comebackalbum, og en god stund er det dette og andre utvalgte «albumkutt» som dominerer.
I den seige, sexy «Smooth Sailing» blir det veldig tydelig at QOTSA besitter noe Foo Fighters og Green Day absolutt ikke har – et diabolsk, lummert tilsnitt.
Homme er rampegutten som slipper unna med alt, og får de kuleste jentene med seg hjem.
Han snakker jevnlig om hvor «shitfaced» han er, og med tanke på hvor sentimental han fremstår når han ber de lysansvarlige vise ham publikum, er det godt mulig det stemmer. Uansett legger rusinntaket ingen hørbar demper på innsatsen.
Psykedeliastenkede «I'm Designer» er pur, vrien vellyd. Gitarspillet i «I Sat By The Ocean» mjauer og glefser. Mens det dunkle, pianodrevne tittelsporet fra «… Like Clockwork» får mer luft under vingene live.
Samtidig er dette et band med hits i bagasjen. Og det er åh, så godt når «You Think I Ain't Worth A Dollar, But I Feel Like A Millionaire» flerrer opp duken av sensommermørke som har lagt seg over Tøyenparken.
Når ompamonsteret «No One Knows» tar over er det nær ekstatisk. «Little Sister», «Sick, Sick, Sick», «Go With The Flow» – alt er kontant, kontemporær klassisk hardrock.
Det hadde vært fint om noen tok på seg oppgaven å true Josh Hommes status. På kvelder som dette, hvor en noe tam soulflørt i «Make It Wit Chu» er et av veldig få feilskjær, er det dog ikke lett å misunne eventuelle utfordrere.
THOMAS TALSETH