Skjønt det er en til tider brutal fortelling, om Hattie som sammen med moren og søstrene flyktet fra fattigdom i Georgia til Philadelphia – av en predikant kalt «et nytt Jerusalem».
Da de ankom Philadelphia så Hattie hvordan afroamerikanere ikke måtte
Roman
Oversatt av Bente Klinge
269 sider
379 kroner
Cappelen Damm
vike for hvite, ja, unge svarte jenter svinset fnisende på fortauene. – Jeg vil aldri reise tilbake, sa Hattie til moren.
Men moren døde fra den 17 år gamle, gravide Hattie. Tvillingene som ble født, døde – og påførte Hattie sorg og sår som skulle vare livet ut og få konsekvenser for barna som fulgte.
For Hattie og ektemannen August holdt sammen, selv om forholdet var kjølig, og August arbeidet minst mulig, festet mest mulig og holdt seg med andre kvinner.
Men Hattie har stor styrke og vasker og steller i hjemmet og holder styr på den voksende barneflokken med streng hånd og nesten avvisende atferd. Maten er til tider boksemat, og omsorgen for små og store skrantende.
Romanen spenner over nesten 60 år, fra tvillingenes død i Philadelphia i 1926 til 1980. Fortellingen er raffinert bygget opp gjennom små tekster, små fine noveller, som gir stemme til Hatties voksne barn og ett barnebarn, og et riss av deres liv.
Trådene mellom tekstene og især til den sterke og avvisende moren Hattie er mange. Debutanten Ayana Mathis utviser stor kløkt i oppbygningen av tekstene og skriver med varme og innsikt om de mange ulike miljøene barna havner i.
En sønn er skjult homofil, en blir en promiskuøs prest, en er i Vietnam, en datter lever et kjedelig rikmannsliv, en annen er psykisk syk.
Vakrest er kanhende skildringen av datteren Bell, som ensom og tuberkulosesyk til sist blir reddet av moren – en liten nøkkelhistorie til Hatties liv og psyke.
Og så avrundes det hele med at Hattie endelig bryter ut av følelseskulden overfor et barnebarn som trenger henne. En flott leseropplevelse.