Regi: Woody Allen
Med: Colin Firth, Emma Stone, Hamish Linklater.
Woody Allens gjenkjennelige klo av underfundigheter, sarkastiske observasjoner og underholdende munterhet gjenspeiles i samspillet mellom Firth og Stone.
Fortellingen som sådan er neppe blant de mest minneverdige, men de to i hovedrollene fyller filmen med en salig miks av romantikk, fornuft og følelser, krydret med fine doser av ertende humor.
Det handler om magi på ymse plan; en magikers evne til å trollbinde ved hjelp av triks, og en ung kvinnes synske evner.
20-tallets rikmanns tilværelse i det sørlige Frankrike danner bakteppe for møtet mellom den arrogante, selvsikre og misantropiske briten (Firth) og den sjarmerende, unge - og tilsynelatende synske - amerikanerinnen (Stone). Han er illusjonist med liten sans for illusjoner i det virkelige liv. Hun er synsk (eller ikke?) og puster liv til sine medmennesker med å gi dem den vesle livsløgnen som i blant sårt trengs.
Gjennom de to formuleres både vittige og skarpe holdninger til betraktninger rundt reinspikka realisme kontra troen på overnaturlige evner. Uansett hvor på skalaen du befinner deg i dette troens - eventuelt troløse - univers, så finner du ytringer av forfriskende karakter.
Woody Allens refleksjoner vises ofte gjennom dialoger fulle av liv og skarpe kontraster. Han nærmest leker ut sine tanker om tvil og tro, skepsis og undring. Som helhet har filmen et noe flyktig preg. Det nostalgiske preget er lekkert i denne lettflytende, noe forutsigbare måneskinns-romantikken.
BORGHILD MAALAND