Det begynner svært lovende. Jenny er eldstedatter og bor sammen med arbeiderklassefamilien sin på Hamna utenfor Ålesund. Etter den store brannen i 1904 får hun jobb på et folkekjøkken i byen, og skal bo hos en rik bekjent av moren. Fryden over å flytte hjemmefra, bo på eget rom og tjene egne penger er godt beskrevet, og smitter over på leseren.
Forskjellene på fattig og rik i Norge på den tiden er interessant å lese om, og særlig i romanserier fordi her er det i hverdagslivet de trer frem. Klesplagg, hvem man neier/bukker for, mat- og drikkevaner. I løpet av sekunder har man blitt plassert på rangstigen, ofte livet ut. Jenny er bare en kjøkkentøs fra landet, men slår seg opp ved å være real, lærevillig og modig.
Først irriterte det meg grenseløst at alle replikkene er skrevet på dialekt. Dialekt er bare godt å lese når det er ens egen. Men etter hvert blir dette en effektiv måte å få frem ulikhetene mellom Jenny og kollegaene hennes og for eksempel arkitekt Mørch og den rike enkefruen fra Kristiania.
De har så forskjellige livserfaringer og fremtidsutsikter at det nesten er for to verdener og to språk å regne. Man føler lett på underdanigheten til Jenny i samtaleutvekslingene med overklassen.
Ny romanserie fra Ålesund
220 sider
Kr 29,-
Schibsted Forlag
Handlingen legger opp til mannfolkkontakt. Både på pensjonatet der hun bor og på jobben møter hun flere. Arkitekt Mørch får større og større plass, og for meg går kullsyren ut av historien i samme takt. Mørch er vakker, rik, snill og smart, og ser Jenny for den hun er forbi klasseskiller. Heri ligger kimen til ekte ridderromantikk, men jeg klarer ikke å drømme meg bort i den. Jenny er en mindre interessant person når hun er forelsket. Uansett vet vi at
hun får sin høye, mørke, kjekke utkårede siden så mye har skjedd allerede i første bok.
Boken er en hyllest til Ålesund by, der solen alltid går ned i havet. De som kjenner byen vil ha større leseutbytte av alle gatenavnene, butikkene og hotellene som er nevnt. Og ikke minst vil de få mer ut av dialektbruken og nyansene i den. Tidvis følte jeg meg utelatt av alle referansene, (hva er matretten brennsnut?) men alt om oppbyggingen av byen etter brannen og diskusjonene rundt jugendstilen er interessant.
Etter som hvert kapittel slutter med at Jenny tenker at hun ikke må forelske seg i Mørch fordi han er i annen liga enn henne, tar jeg meg i å savne begynnelsen av boken. Da alle muligheter lå åpne og handlingen likeså.