Bokanmeldelse: Anne Viken: «Elise og mysteriet på Hesteøya»

Det er liten tvil om at Anne Viken har funnet en åre av seriegull i Elise og veterinæronkelen hennes, Kalle. Elise er en kunnskapshungrig og modig heltinne, og vil alle folk vel. Hesteinteresserte lærer fag og varme. Universet er humørfylt, og gåtene passe skumle.

Nå er løsningen på mysteriet i den tredje boken i serien temmelig åpenbar og ikke så bra komponert som i den forrige. Handlingen er lagt til en liten øy med 100 islandshester. Hester forsvinner på mystisk vis, samtidig som en saueeierdiva fra byen dukker opp og truer med å kjøpe opp all beitemarken …

Kalle og Elise tilbringer påsken på Hesteøya for å hjelpe en kollega av Kalle, og Elise får snart ferten av tyven. Fra de ankommer øya til påskeferien er over skjer det noe på inn- og utpust. Det er godt gjort at leseren får denne følelsen siden handlingen trass alt ikke er så actionfylt.

Målgruppen er barn i slukealderen 10–12 år, og meningen er nok at de skal hektes på en handlingsdrevet fortelling. Ulempen er at hovedpersonene ikke blir så levende skildret.

Bestevenninnen forelsker seg, gjør dumme ting og svikter Elise. I neste bok håper jeg Elise gjør noe av dette, ellers begynner hun å ligne for mye på James Bond. Oppslukt av å ta skurkene. Cool og ufeilbarlig. Alltid på de godes side. Det er bra med jentehelter, men enda bedre om de er troverdige og i øyehøyde med målgruppen.

Elise og Kalle har dessuten alltid en tørr kommentar på lur uansett hvor håpløs situasjonen virker å være, og det kan bli i overkant eplekjekt. Jeg har ingenting imot humor tørr som knekkebrød, men når kommentarene hamrer tett som hagl, må jeg ta pauser i lesningen.

Den første boken i serien om hestejenta Elise kom ut i 2012, og nå er altså tredje bok allerede ute. Forhåpentligvis leser barn bøkene like fort som forfatteren skriver dem. Neste bok i serien er sikkert allerede ferdigskrevet. I den håper jeg forfatteren har tatt seg tid til både å skrive et bedre krimplott og gi Elise noen dårlige egenskaper.