Filmversjonen av den britiske TV-serien «The Trip» ble en liten «sleeper»-hit i USA i 2010. Vel fortjent. Den seks episoder lange miniserien, hvori de britiske komikerne Steve Coogan og Rob Brydon spiller lettere overdrevne, mer eller mindre fiktive utgaver av seg selv (eller kanskje primært inntrykket offentligheten har av dem), var en liten perle både på TV og kino.
Premisset kunne ikke vært mer «My Dinner With Andre» (1981): De to blir sendt rundt på restauranter for å skrive kritikker av disse som «kjendisanmeldere» for den britiske helgeavisen The Observer. I første runde fartet de rundt på den engelske landsbygda. I denne andre følger de i Byron og Shelleys fotspor i Italia, med kun en Alanis Morrisette-CD til å holde seg med selskap i bilen mellom slagene. Filmen består av lite annet enn praten over måltidene og under bilturene. Lite ytre dramatikk. Dialog, dialog, dialog.
Men for en dialog! Vi har med to av Englands beste imitatorer å gjøre. Blant spesialgrenene finner vi så godt som hele frontlinjen fra «Gudfaren»-filmene – Pacino, De Niro, Brando. Samt Dustin Hoffman, Hugh Grant, Michael Caine, Sean Connery, Woody Allen, Humphrey Bogart, Clint Eastwood, Richard Burton, Anthony Hopkins, Gore Vidal og – ny av året, og fenomenalt morsom – en uinteressert, selvforelsket Michael Parkinson.
Figurer fra film og TV, nesten alle sammen. Men Coogan og Brydon er kultiverte herrer, og har oversikt over poesiens og litteraturens verden også. Om enn som regel som et resultat av å ha sett filmatiseringene.
Disse imitasjonene har et meningsinnhold utover den frydefulle underholdningsverdien. De to komikerne benytter parodiene som en krykke, en universalnøkkel for å låse seg ut av enhver beklemt sosial situasjon. Nesten som en form for Aspbergers, eller tourettes. Det er noe frenetisk over det hele. De klarer ikke å la være.
Det er to komplekse karakterportretter. I forrige runde var det Coogan som var den mest plagede av de to; bitter over manglende suksess i Hollywood, sykelig opptatt av sin egen «integritet». En fyr som har vanskelig for å glede seg over andres suksess, og lite utbytte av sin egen. Brydon var på sin side den nesten enerverende oppstemte, velbalanserte og «elskverdige» familiemannen. Denne gangen blir forholdet dem imellom subtilt snudd på hodet.
De to snakker mye om døden, slik menn over en viss alder har en tendens til å gjøre, og synes å bekrefte den gamle devisen om at komikere og humorister er blant de mørkeste og mest miserable av oss.
Coogan klarer å beherske misunnelsen når Brydon under turens gang blir tilbudt en rolle i en «ekte amerikansk film», regissert av selveste Michael Mann. Om sant skal sies, føles denne britiske filmen mer innholdsrik enn 90% av dem.
MORTEN STÅLE NILSEN