Bob Dylan
Stavernfestivalen
Publikum: 10 000 (klaustrofobisk fullt)
Aktuelt album: «Tempest»
Folkens, velkommen til Bob Dylans jazz- og bluespiano workshop!
Gitaristen Stu Kimball kommer småspillende ut på scenen som vanlig, med resten av folket – Dylan inkludert – hakk i hæl. De senere tiders trend tyder på at Bob skal spille det som etter hvert er blitt et fast sett, og åpne med «Things Have Changed». Det samme som han spilte i Oslo Spektrum i fjor, og som etter sigende skal ha blitt uvanlig «tight» – ja, nesten «proft» – i løpet av de siste par månedene på veien.
Nope. Bob spiller «Most Likely You og Your Way And I Go Mine» over en rullende shufflebeat, sittende bak flygelet, tentativt klimprende. Jeg vil heller høre ham spille piano, enn orgel (han gjorde det i en vond periode). Men du verden, han er en eksentrisk tangentmann. Kantete og rar som Thelonious Monk. Der stopper likhetene.
Ikke for det: I perioder har han spilt så mye tullball, både på tangenter og gitar, at det har vært fristende å tro at han har gjort det på pur kødd. Slikt driver han ikke med nå. Dette er seriøst ment. Utprøvende, søkende musikk. Han vil tøye materialet, og bruker det han har for hånden til å gjøre det.
Fordelen er at han i overveiende grad synger bedre enn på mange år. Det verste raspet i stemmen er borte, det er mulig å oppfatte ordene. Fraseringene hans er som alltid ett hundre prosent uforutsigbare. «Jazzmann»-utgaven av Dylan vi møter i kveld, har muligens bare én levende likemann: Countrysangeren Willie Nelson.
«Don’t Think Twice, It’s All Right» croones uforlignelig odd: «I’ll just say fare thee well». Den brå swingjazz-avslutningen setter en stopper for publikums forsøk på å klappe i takt.
Den ordrike teksten i «Just Like Tom Thumb’s Blues» avleveres så vidt jeg kan høre feilfritt, etterfulgt av «To Ramona» (som jeg først trodde kunne være «Winterlude», ettersom dette så til de grader var en overraskelsenes kveld). Dylan reiser seg mellom hver låt, kanskje for å bevege ryggen, og går gjerne ut på den høyre scenekanten før han dukker opp igjen.
«The Levee’s Gonna Break» blir kveldens tyngste roadhouseblues. Dylan spiller ikke egentlig slike bulldosernummer lenger. Den nye stilen hans er mye lettere, mer swingorientert. Musikerne lyses opp fra undersiden, og av fem industrielle spotlighter som henger bak. Det gir en atmosfærisk, ekspressiv effekt.
«Nå kommer det en kjent en, jeg lover!», forskutterer en fyr bak meg til kjæresten sin. Ja – og nei. «Shelter From The Storm» spilles i et nytt balladearrangement. Folk jubler når han spiller en pen munnspillsolo, og vokalisten tar to vers bak mikrofonen, foran midt på scenen. Synger veldig fint, og går ustøtt tilbake bak pianoet.
«Cry Awhile» – en røff, hard stopp-start blues på plate – er har fått et helt nytt, mjukt pianobluesarrangement.
Konsertens strålende høydepunkt – det er helt sublimt, faktisk – blir «Girl Of The North Country», andektig fremført bak mikrofonen ute på gulvet. Den er uhyre delikat spilt av bandet, pyntet med ømme støt i munnspillet, og helt skjønt sunget. Han synger i fortid nå: «Remember me to one who lived there». Det gjør den ikke mindre rørende. Tilfeldig at han synger denne sangen til en ungdomsforelskelse i Minnesota, USAs «norskeste» stat, her i kveld? Ikke godt å si. Det er noen nydelige minutter i hvert fall.
«Summer Days» i taffeljazzutgave blekner i forhold. «Desolation Row» er blitt til en merkelig reggae (vel, måten Charlie Sexton spiller akkorder på dempede strenger minner om karibisk musikk). Dylan fremfører «Blind Willie McTell» som om han var en jazzsanger av Cab Calloway-skolen. Han deklamerer den, tar endog noen «dansetrinn», og synger en ny linje: «Some of them might have died in battle / But I can tell ya, some of them survived as well».
«Lonesome Day Blues» er også roet kraftig ned i forhold til studiotapningen. Det kan virke som «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» blir spilt litt på sparket. Dylan «utforsker» den så til de grader at den nesten faller fra hverandre. Han spiller skalaer på pianoet, og vokalen henger seg på dem. Ikke pent.
«Thunder On The Mountain», «Ballad Of A Thin Man» bak mikrofonen, hvori Bob holder en lang tone, akkurat som Caruso. Folk prøver, med en viss fortvilelse, å følge ham i svingene. «All Along The Watchtower» blir ganske kraftløs.
Folk klapper tappert, virker fornøyde. Men sannheten er at en Dylan-konsert i våre dager er for langt fremskredne fans. De som er mer interesserte i hvordan han kommer seg fra toppen til bunnen i en tekstlinje, og hvordan han vrir og sliter i materialet over tid (noen ganger over natten), enn godt er.
Bob Dylan er egentlig svært festivalfiendtlig. For han er fullstendig kompromissløs.
MORTEN STÅLE NILSEN