Odd Nordstoga
Stavernfestivalen
Publikum: Ca. 4500
Odd Nordstoga er som en universalnøkkel. Han kan spille på nær sagt hvilken som helst norsk festival, med mulig unntak av Punkt-festivalen i Kristiansand.
Han er perfekt for en grunnleggende profilløs «pick’n’mix»-festival som den i Stavern. Ung eller gammel – det skal godt gjøres å mislike ham.
Det er ingen grunn til det heller.
Nordstoga er norsk musikks kanskje triveligste scenepersonlighet. Han har en «goofy», selvbevisst bondsk sjarm, som ikke minst kommer frem under de relativt sjeldne gitarsoloene hans på Telecaster. Han får «gitartryne», knekk i knærne og lager grimaser á la Springsteen: Tungen i munnviken, endog litt underbitt á la «Sjefen».
Bandet hans er finfint. Tangentspillet får til tider musikken til å høres ut som en agrarvariant av The E Street Band. Han har med søstrene Garness – Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad – på henholdsvis strengeinstrumenter og perkusjon og vokal. Fiolinisten Ola Kvernberg skinner på høyresiden av scenen. På sitt mest søkende kan Nordstogas folkrock nå nesten Fairport Convention-aktig intensitet.
Men han spiller mange trygt melodiske midttempo-låter også. Han skriver flest slike. Balladene er hjerteknusere. «Bestevenn» kommer som nummer tre. Han omtaler trekkspillet som «verdens mest forhatte instrument», og spiller så den nydelige, prøysenske «Ein farfar i livet».
«Texas», introdusert som «vulgær», er norsk folkemusikk krysset med zydeco, og veldig artig. Han spiller «No e tivoliet over», med tekst av «verdens beste forfattar, Ragnar Hovland», opp til de store følelseshøydene, og takker blidt for seg.
Takk selv.
MORTEN STÅLE NILSEN