Lily Allen
Stavernfestivalen
Publikum: Ca. 5000
Aktuelt album: «Sheezus»
Lily Allen er blitt mor siden sist. Scenen er prydet med et tjuetalls lysende tåteflasker, nesten like høye som artisten selv, og showet innledes med en kortfilm der Lily varmer dem opp, tenner seg en sigg og gjør seg klar for dagen som hjemmeværende «baby mama».
Søtt og potensielt morsomt. Men vitsen følges ikke opp. Den kommer ingen punchline. Akkurat slik det ofte er noe uforløst med Lily Allens satiriske pop.
Hun åpner med et par vers av «LDN», sannsynligvis til ære for det gode været. Hun danser så godt hun kan, og får etter hvert hjelp av fire jenter i bikinier prydet med marihuanablader.
Hun er blitt mer glammete enn London-jenta i joggesko vi husker fra hennes første og fortsatt beste album, «Alright, Still» (2006). Hun rocker en slags mellomperiode-Rihanna «look» nå, med en kort bob, bar mage og tettsittende skjørt. Musikken hennes er blitt mer R&B, på bekostning av de lystig karibiske tonene fra «gamle» dager.
«Are you ready to dance?», spør hun på tampen av «Everyone’s At It». Selv går hun av scenen for å skifte.
Hun opptrer praktisk talt på et russetreff. Publikums oppmerksomhet er, akkurat som på Morten Harket-konserten tidligere på kvelden, høyst flyktig. Som Harket, tar hun det pent. Setter seg ned på scenekanten og fyrer opp en sigg i «Littlest Things». Tar noen slurker av en flaske Peroni.
Forut for det beste hitemnet fra det siste albumet hennes, «L8 CMMR», forteller hun oss at hun skal fly hjem til familien rett etter konserten. Det bløte ordspillet i tittelen spiller på husbondens kvaliteter til sengs. «Og jeg håper han viser meg det etterpå», kniser hun.
Allen har ikke mye naturlig sceneautoritet akkurat, og ingen gravitas. Men hun er ikke like beklemt der oppe som hun pleide å være. I «Fuck You» blir det endog tilløp til allsang. Vel, den er jo enkel å forstå.
Problem: Hun er mer interessant som personlighet enn som sanger. Og hun har ikke nok virkelig gode låter til én time og femten minutter ennå.
MORTEN STÅLE NILSEN