Dolly Parton
Oslo Spektrum
Publikum: Ca. 8000 (fullt)
Aktuelt album: «Blue Smoke»
Det brøt ut en Twitter-kontrovers etter Dolly Partons opptreden på Glastonbury-festivalen i England for noen uker siden. Sang hun egentlig «live»? Eller var showet mimet?
En eventuell «bløff» burde være mulig å avsløre i Oslo Spektrum – i alle fall ved hjelp av den store videoskjermen bakerst på scenen. Men sannelig om det er så lett.
Sannheten ligger trolig et sted midt imellom. Hun både mimer og synger, røffly 50/50.
Min teori er at hun «får hjelp» i store deler av det mer oppjagede popmaterialet, og at hun sparer seg til konsertens dypeste country- og folkemusikkøyeblikk. Det er i så tilfelle en byttehandel det er lett leve med.
Dolly ser ut som en million falske dollarsedler, overstrødd med «rhinestones» og paljetter både i den første (en sort og grå kjole) og den andre (røde haremsbukser overstrødd med dingeldangel) avdelingen. Enestående harry. Det er ment som en kompliment.
Bandet spiller spedt og litt døllt, og lyden er ikke noe å skryte av innledningsvis. Som å høre en kassettspiller dure i hjørnet av en tom betonghall. Selve vokalen er imidlertid klar og høy. Mistenkelig, muligens.
Den perfekte countrykomposisjonen «Jolene» kommer allerede som tredje nummer. Dolly får mye ut av både nye, gode «Blue Smoke» og Dylans gamle, antatt utspilte «Don’t Think Twice, It’s All right».
Når hun setter i gang showets «mountain music»-avdeling, om sine røtter blant «simple country folk», er det tid for andektig gåsehud. «My Mountains, My Home», «Coat Of Many Colors» og «Appalachian Memories» er kanonsterke countryøyeblikk, og bevis på at det de fleste leter etter i denne sjangeren – de harde rykkene i hjerterøttene – lever og har det godt på Dolly Parton-konsert. Det er bare det at vi får tonnevis med gøyal glam i tillegg.
Hun synger neppe «live» i «Home». Spiller nok ikke saksofon i «Rocky Top» heller. Jeg tipper at orgeltangentene forblir urørte i «Lay Your Hands On Me»; en Bon Jovi-låt som fungerer atskillig bedre enn den har noen som helst slags rett til i Dollys gospelrock-arrangement. Det er nok ikke Parton som drar bluestonene på elektrisk gitar i «White Lemozeene» heller (har du sett neglene hennes?).
Men munnspill og dulcimer spiller hun, akustisk gitar likeså. Og dersom vokalinnsatsene hennes i det andre settets fantastiske høydepunkter, «Banks Of The Ohio» og a cappella-nummeret «Little Sparrow», er reelle, er de rett og slett sensasjonelle. (Og om ikke – vel, så er de utrolig godt skuespill). Sistnevnte er så intenst gripende at den får tiden til å stoppe.
Hitparaden som utgjør den siste halvtimen minner oss om at Parton praktisk talt oppfant «crossover»-hybriden av pop og country, og med det banet veien for 80 % av dagens utøvere i sjangeren (den største av dem, Taylor Swift, inkludert).
Om noe skal utsettes, må det være at Parton til tider haster gjennom sangene. Hun tar seg ofte bedre tid til praten mellom låtene, enn selve låtene. Artisten bedriver selvbiografisk standup i en slik grad at det til tider er som å være til stede på et Dolly Parton-seminar. Manuset hennes er innøvd, stappet med gamle vitser. Men: Dét betyr ikke at det er sjelløst. Dolly forteller med varme og godt humør.
Hele salen reiser seg under den udødelige balladepopen i «Islands In The Stream», og blir stående under «9 To 5» og avsluttende «I Will Always Love You».
Jeg tror ikke sistnevnte er sunget «live». Men ærlig talt: Hva så? Den moderne popmusikkpølsen blir fremstilt på så mange vis, og vi vet at Dolly Parton kan synge. Det er ingenting å si på at hun trenger noen pauser underveis.
Alle var litt lykkeligere da de gikk ut, enn da de gikk inn. Det er det viktige.
MORTEN STÅLE NILSEN