ALBUM: INDIEPOP
Morrissey
«World Peace Is None of Your Business»
(Universal)
Alle med tilhørende videosnutter (blant annet med Pamela Anderson) der eneste lyd er 55-åringens resitering av teksten.
Fordi forfatteren Morrissey føler å ha brutt barrieren mellom tekst og popmusikk etter fjorårets selvbiografi? Njæh. Heller et nytt avsnitt i historien om tåkefyrsten Morrissey.
Et avsnitt med enda flere lyrisk lekende låttitler, toppet av «Kick The Bride Down The Aisle», men ikke like mange lyrisk lekende låter. Musikalsk duver den via «You Are The Quarry»-glam til iberiske skjebnebevende gitartoner i 6/8-takt.
Bandet er utsøkt. Ny-produsent Joe Chiccarelli har vært mer enn et verktøy for Morrissey sine tanker.
Tekstene har bidrag fra den global samfunnsrefseren (den fantastiske tittellåten, med et praktfullt Ukraina-rim) den aggressive dyreverneren (den omvendte Hemingway-teksten «The Bullfighter Dies») og den ganske tomsete forelskede (den virkelig, virkelig idiotiske «Kiss Me Alot»). Annet: Dramatiske konsekvenser av karakterpress. Transpersoner. Beatpoetene Neal Cassady og Allan Ginsberg. Og et snev av den irske dikteren Brendan Behan, sett fra fengselet Mountjoy.
Bra.
Nydelig, faktisk.
Men helheten mangler bitt.
Som i «I’m Not a Man», der mannen Morrissey bortdefinerer seg som mann. Hvis det å være mann innebærer å drepe dyr og å ødelegge kloden. Et bittert, gammel veganer-poeng han har berørt mange ganger før, men som likevel får en emosjonell tyngde i sin agiterte, repetative oppbygning.
Eller på coveret, der den tidligere The Smiths-vokalisten holder en fyllepenn foran en labrador, klar til pinnelek.
Det er det eneste stedet der satirikeren Morrissey virkelig skinner.
Ellers blir han for ofte en mindre versjon av seg selv.
BESTE LÅT: «I’m Not a Man»
TOR MARTIN BØE