DYREPARKEN, Kristiansand: «Jakten på Den magiske diamant» av Terje Formoe.
REGI: Bjørn Sæther, KOREOGRAFI: Helen Vikstvedt, PRODUSENT: Terje Formoe, PYROTEKNIKER: Stian Næss, SCENOGRAF: Per Olav Austdahl, LYSDESIGNER: Anders Busch.
MED: Kyrre Haugen Sydness, Håvard Bakke, Kai K. Hansson, Frank Ole Sætrang, Dagfinn Tutturen, Robert Skjærstad, Max August Graarud, Johanne Svendsberget, Adam Eftevaag, Frode Winther, Ulrikke Døvigen, Siw Anita Andersen.
Kongen på havet har seilt med oss i et kvart århundre nå, og jubileumsforestillingen i Dyreparken - et avsnitt i Sabeltann-serien som første gang ble satt opp i 1996 - er en kraftdemonstasjon på slitestyrken i Formoes sjørøvereventyr.
Selve fabelen er like enkel som karakterenes endimensjonalitet, dramaturgien er først og fremst effektiv og den som savner martrende sjelsliv finner stadig mer av det hos August Strindberg. I Kjuttaviga er posisjonene avklart:
En magisk diamant på størrelse med en middels globus er på avveie (ikke spør hvordan), og Vår Mann - en selvopptatt sjøkaptein med svak impulskontroll og psykopatiske trekk - akter å slå piratklørne i edelklumpen før hans nemesis Maga Kahn gjør det samme.
Innen de nattlige eskapader er til ende, har vi fått servert absolutt alt vi forventer i en fortelling om havets skrekk. Og nokså mye mer; herunder feiende street-dance, akrobatisk koreografi og flyvende skurker. På ingen scene er fyrverkeriet mer overdådig, flammene større og dynamitten mer eksplosiv enn i Kjuttaviga, ingen lysmester overforbruker sitt register i større grad enn her, ingen effektmaker får lov til å gå mer bananas enn i Kaptein Sabeltanns rike. Og vi elsker hvert øyeblikk av det!
Antakelig finnes det, objektivt sett, viktigere teater enn det om sjørøverne på Den sorte dame. Men av alle uviktige forestillinger om pirattokt på De åtte hav, er toktene på Grashavet ved IKEA i Kristiansand, de aller viktigste. Selv i en søndagsnatt hvor himmelens sluser åpnet seg over Dyreparken med en slik intensitet at giraffer, løver, lam og tapirer begynte å stille seg opp to og to utenfor kontoret til adm.dir. Per Arnstein Aamot, var det piratpoesi i luften. Striregnet fikk lyset til å renne som vannmaling på et vått lerret, og aldri har vi vel sett sjørøverskuta omhyllet av mer meterologisk magi.
Årets forestilling er femte tapning av akkurat dette Sabeltann-eventyret, i tillegg til DVD-versjonen fra 2002. Fortellingen er langt på vei den samme. Men slik min bisittende juniorkonsulent (6) påpekte med henrykkelse, frykt og beven: «den er forskjellig». Musikken er fornyet, den smule handling likeså. Alt er likevel gjenkjennelig. Det er hele poenget.
Nettopp fordi Terje Formoe har utviklet denne allheimen gjennom 25 år, kontinuerlig skrevet og lagt til nye sanger og utvidet typegalleriet, kan han øse fra en skattekiste av musikk og anvendelige karakterer, de fleste rene arketyper med stort slapstick-potensial. Sabeltann er blitt sin egen sjanger, og enhver oppsetting fremstår som den rene jukeboxmusikal fra Formoes sjørøverunivers. Kaptein-serenadene er Formoes «White Album». Han kan supplere stadig nye avsnitt i sin eksklusive piratsaga med egne signaturlåter og kjenninger. Og kjernepublikumet jubler! Ja, vi voksne også. Selv de av oss som var førstereisgutter i et annet årtusen.
Hemmeligheten er selvfølgelig opphavsmannens melodiøse åre, hans evne til å orkestrere det hele og viljen til å utporsjonere og holde stramme tøyler - en dyd av nødvendighet i et univers som bygger på karikaturer og rene eksesser.
Hiv o'hoy, kæpt'n. Hvem har sagt at forbrytelser ikke lønner seg?
YNGVE KVISTAD