Konsert: Jack White
Sted: Den Orange Scene, Roskilde
Publikum: Ca 30.000
Aktuell plate: «Lazaretto»
Da Drake måtte melde avbud torsdag kveld som avsluttende headliner sent søndag kveld, fant Roskilde ut at Jack White var ledig. Han sa ja, og dermed endte årets festival i den helt andre enden av mykhetsskalaen enn om Drake virkelig hadde kommet.
I presserommet torsdag var det faktisk antydninger til applaus da erstatteren ble offentliggjort, men det kunne virke som om publikum hadde forventet en avslutning som stryker fire dager trøtte festivaldeltakerne mer med hårene enn Jack White er kjent for å gjøre.
Sletta foran Den Orange Scene var iallfall glissen ved konsertstart og ble egentlig aldri full.
Men hva gjør det, når Jack White så til de grader setter et verdig og hardt punktum?
Den tidligere The White Stripes-sjefen mener alvor fra første riff, og angriper med en klapperslanges hissighet med en kraftig overstyrt og elektrisk versjon av «Icky Thump». Jeg har sett Jack White mange ganger etter hvert - både med The White Stripes, The Raconteurs og solo - men denne versjonen er lidenskapelig vill og vakker.
Og setter egentlig standarden for resten av kvelden. For kosetimen med Stevie Wonder på samme scene tidligere på dagen er definitivt glemt når Whites feedback skjærer i ørene halvannen time senere.
Wonder får sin velfortjente hilsen før White plutselig slår om til reinspikka country i nok en White Stripes-klassiker, «Hotel Yorba». Der, og i påfølgende duett med sin felespillende kvinne Lillie Mae Rische i «Temporary Ground», viser han hvilket bredt spekter han innehar.
Han kan lage den mest smektende country-duett like naturlig som han river og sliter i gitarstrengene for å skape den mest støyende bluesrocken som noen gang har kommet fra en hvit mann.
Jack White fremstår på mange måter som selve rock-destillatet av amerikansk folkemusikk, og det på en genuin måte. Han har evnene, han har viljen, han har råskapen og han har ikke minst energien.
Og for ikke å glemme sangstemmen hans. Fraseringen vil Robert Plant nikke gjenkjennende til, og Jack White har samtidig både kraft, elastisk virtousitet og sårhet nok til å matche de fleste store rock-vokalister.
Jack White er - på alle måter - i ferd med å bli en av de store stemmene innen moderne rock'n roll. Den beinharde avslutningen på hans egen Roskilde-konsert natt til mandag avslørte også at mannen - 39 år til uka - allerede har en klassisk historie; «Steady, As She Goes» som glir sømløst over i «Seven Nation Army».
Da er det - med all respekt - ingen som savner Drake.
STEIN ØSTBØ