Konsert: Arctic Monkeys
Sted: Roskilde-festivalen, Den Orange Scene
Publikum: Ca 70.000
Sjefsape Alex Turner er definitivt ingen publikumsfrier. I helsvart og en sleik som bringer tankene over på amerikanske gangsterfilmer hilser han velkommen - uten å smile, selvfølgelig.
«AM», guttas siste langspiller, stanger mot uke tredve på VG-lista. De er vårt nye britiske rock-håp, men oppfører seg dessverre slik disse håpene har en tendens til å gjøre; halv-arrogant.
Alex Turner er enten ekstremt sjenert eller pophistorisk indoktrinert - å vende seg konsekvent mot sitt eget publikum er iallfall sjelden vare. Toppen nås når han legger ned gitaren og går med hodet nedvendt vekk fra scenen. mens feedbacken skurrer i høyttalerne etter en veldig fin versjon av «505».
Inntrykket er egentlig at han ikke bryr seg, ikke at han er «rock'n roll»-skjødesløs. Verken Alex Turner eller Arctic Monkeys er helt der ennå. Stones, ja - ikke Arctic Monkeys på samme scene to dager senere.
Egentlig er det fascinerende å beskue Storbritannias største rock-band ha problemer med å fylle Roskildes hovedscene. Intensjonene er gode nok, men det virker ikke helt som om bandet selv aner dimensjonene på scenen eller hvordan de skal oppfylle kravene som stilles foran 70.000 mennesker.
Avstanden mellom scene og slette er mildt sagt mer distansert enn tilfellet var under konserten i forkant, med publikumsmagneten Manu Chao.
Fra åpningsduoen «Do I Wanna Know» og «Snap Out Of It» (og deretter «Arabella» med innlagt Black Sabbath-«War Pigs»-riff) til ekstranumrene får vi ikke veldig mye ekstra fra Alex Turner og hans venner.
Men vi tar takknemlig mot en høyst leken versjon av siste ekstranummer, «R U Mine», som i starten knapt er gjenkjennelig, men like uimotståelig.
Der og da beviser Arctic Monkeys at de har evnene til å være en en rock'n roll-pådriver også fremover. Autoriteten har de allerede, men ikke låt-katalogen.
Og så må de lære seg å balansere selvhøytidelighet og publikumsappell. Først da blir de vinnere.
STEIN ØSTBØ