Konsert: Damon Albarn
Sted: Roskilde-festivalen, Arena
Publikum: Ca 35 000
Aktuell plate: «Everyday Robots» i april
Damon - vi er på fornavn her - entrer scenen slentrende i jeans og olajakke som han ikke tar av seg i løpet av den drøye halvannen timen som kommer. Han gliser bredt over mottakelsen og virker oppriktig opprømt. Arena-teltet på Roskilde er fylt helt ut til gjerdene mot camping-området; de venter på noe spesielt.
Hvilket de får.
Damon Albarn (46) har ikke UK-koden for pop-stjerner i kroppen. Der kollegene hans stirrer på skotuppene og skaper avstand, hilser Albarn publikum velkommen med et lysende Caprino-ansikt som avslører hvilken lekegrind scenen er for han.
En konsert er også en lek, ikke bare en holdning. Den innstillingen er han sørgelig alene om blant britiske pop-frontfigurer som har holdt på i bortimot tyve år.
Det er lett å dra sammenligninger med 1990-tallets store «pop-krig» i England mellom Blur og Oasis. Og hvor de havnet.
Liam Gallagher i Oasis fikk presse for sin svære kjeft, men var avvisende arrogant fra scenen.
Damon Albarn holdt kjeften for pressen, men tok momentum tilbake fra scenen.
Det er derfor Albarn i dag betyr mer enn Gallagher - hvem husker navnet til Liam Gallaghers band nå? Eller broder Noels?
Damon Albarn gikk videre der Gallagher-brødrene stivnet i sin egen form. Roskilde-konserten ble svaret på alt dette, ikke bare fordi Albarn selv var i kjempeform, men fordi han hele tiden utfordret og brukte sjangerne han har vært innom etter Blur; funk og afro-funk, techno og sci-fi-soul.
Og ikke minst; klassisk britisk pop-balladeri med klar pekefinger tilbake til et annet eksentrisk høydepunkt i britisk pop-historie, The Kinks.
Helst alt mikset sammen.
Etter tyve år som bransjespiss og tre-fire nevefuller med samarbeidspartnere og bandprosjekter, er det egentlig ganske utrolig at Damon Albarns ordentlige solodebut, «Everyday Robots», kom ut for bare noen få måneder siden, i april.
Han starter da også forsiktig og duvende med «Lonely Press Play» herfra, men det er tydelig at Roskilde-publikummet husker Gorillaz-konserten på den største scenen, Den Orange, i 2010 best. For det er Gorillaz-låtene som skaper den største applausen - unnskyld, fellesbrølet!
«Clint Eastwood» er første ekstranummer. Det fører til en kollektiv eufori som jeg unner alle å oppleve, absolutt alle.
Da har Albarn allerede turnert alle sine øvrige bandprosjekter på en demokratisk måte; han minner oss på at han sist gang sto på Roskildes nest største scene i 1991 - med Blur - og avslører samtidig at han er av dansk avstamning på morssiden.
Om uttalelsen kaprer jubel?
Definitivt.
Da har svetteperlene for lengst begynt å renne nedover ansiktet hans, men øynene er like opprømte - olajakka er fremdeles på. Når han tar Blurs «Out Of Time» alene ved pianoet, griner folk foran meg. Men de begynner straks å danse når selveste De La Soul hentes inn på «Feel Good Inc.» - da svinger det så avsindig blant anslagsvis 40 000 mennesker at de fleste hemninger legges igjen i baren.
Kanskje burde det ha stoppet der. Men Damon Albarn insisterer på å avslutte det hele med nattasanger, og til «Heavy Seas Of Love» tar vi rolig farvel med alle som har vært på scenen.
Damon Albarn tok oss fra det smarte via det feststemte og tilbake til det meningsfylte.
Til det mest intelligente og fantastisk åpne og ærlige ved britisk pop, faktisk.
Britiske pop- og rock-jyplinger er festlige å følge med på. Men de som virkelig vokser opp, er enda mer morsomme. Fordi de betyr noe mer enn bare viljen til å være betydningsfull.
Damon Albarn er den fremste av dem.
STEIN ØSTBØ