Roskilde: Takk for følget, Stones!

Konsert: The Rolling Stones
Sted: Den Orange Scene, Roskilde
Publikum: Ca. 80.000

Dette spilte de: Jumpin Jack Flash, Let's Spend The Night Together, It's Only Rock'n Roll, Tumblin Dice, Wild Horses, Doom And Gloom, She's So Cold, Out Of Control, Honky Tonk Woman, You Got The Silver, Can't Be Seen (de to sistnevnte med Keith på vokal), Midnight Rambler, Miss You, Gimme Shelter, Start Me Up, Sympathy For The Devil, Brown Sugar (ekstra) You Can't Always Get What You Want, Satisfaction.

Australia og New Zealand venter på Stones, men det var egentlig Roskilde som skulle være siste stoppested på årets «14 On Fire Tour», helt til Mick Jaggers kjæreste, L'Wren Scott, brått døde i vår og turnéen «down under» måtte utsettes til i høst.

Hadde alt gått etter planen, ville det vært en fin, liten sirkel på det som trolig blir den aller siste turnéen til The Rolling Stones: Europa-delen startet de i Oslo og avslutningen skulle altså være her i Roskilde.

Slik ble det ikke, men for oss norske skandinaver i Europa er det uansett fint å tenke på at verdens mest innflytelsesrike rock-band avsluttet en femti år lang scene-karriere hos oss.

Da har vi ikke engang nevnt den naturlige enden på et av mange viktige kapitler i Stones-historien. Da de opptrådte under den oransje sceneduken på Roskildes hovedscene torsdag kveld, var de nemlig tilbake under samme tak som de avsluttet turnéen i kjølvannet av «Black And Blue»-albumet med i 1976.

Roskilde kjøpte duken to år senere og har siden brukt den som både hovedarena og festivallogo.

Det er noen grunner til at man håper å ha sett The Rolling Stones for siste gang. Keith Richards (70)  er innledningsvis en riff-katastrofe som bommer stygt og surt allerede på første akkord til «Jumpin Jack Flash».

Richards er imidlertid institusjon gedigen nok til å overvinne slike detaljer med et ulveglis under bandanaen, men faktum er at Stones anno 2014 er et uhyggelig lealaust band. De henger rett og slett ikke sammen.

Men takk til Mick Jagger - 71 senere i juli. Mannen har en ansiktshud som skåret i med skalpell, men samtidig en kropp som strutter av energi og veltrenthet. Og en stemme som gudskjelov fremdeles er både bitende og kraftfylt.

Låtutvalget er heller ingen bombe, kun trygge hits fra en femti år lang karriere. Problemet oppstår når versjonene tværes ut i det uendelige. Spesielt «Midnight Rambler» utvikler seg til en så stillestående bluesjam på rundt kvarteret at vi lurer på om bandet faktisk har gått av scenen.

Men nei, de har ikke det. Til og med Mick Taylor dukker opp, slik han også gjør såvidt i ekstranummeret «Satisfaction». Å bruke Stones' beste (men minst karismatiske) gitarist i historien som en kulisse, slik tilfellet var både i Oslo og torsdag kveld på Roskilde, er nesten nedverdigende - en hån.

I «Midnight Rambler» er Stones tilbake der de startet, i bluesen. Der er også Keith Richards i nydelige «You Got The Silver», med deilig bottleneck-gitar fra Ron Wood, men samtidig blir vi minnet på en gammel bransjevits om gamle helter.

Når du blir en gammel helt og ikke lenger er relevant, starter du bluesband.

The Rolling Stones var sørgelig nær et slikt faktum på sin (trolige) avskjedskonsert i Europa torsdag natt.

Men de holder i nesten to og en halv time. Stones er så store at de fjetrer oss bare ved sin tilstedeværelse. Vi gaper over den lettbeinte gangen til trommis Charlie Watts - han er tross alt 73 år.

Vi smiler overbærende over Mick Jaggers hyggenygge-dansk, ikke minst når han påstår at Ron Wood har kjøpt sine røde sko på «låppemarrrked».

Vi tåler også at den sensuelle tenningen mellom Jagger og korist Lisa Fischer under «Gimme Shelter» på langt nær har det samme kokepunktet lenger - jeg har sett Stones i tre tiår og vet at det har glødet atskillig mer mellom disse to.

Og vi holder pusten når Keith endelig treffer og drar en gåsehud-intro på «Wild Horses», som den andre av The Glimmer Twins introduserer som «noe sørgelig, men romantisk», men vi lengter nesten etter å oppleve Follo-bandet Rumble In Rhodos - med samme starttidspunkt torsdag kveld som Stones - i et trekvart fullt Pavilion-telt som kjører i gang «Entirely Loveless» idet gubbene forsvinner med kjedelig rutine inn i «She's So Cold».

Men vi klarer aldri å fjerne oss fra tvilen som siger inn om at The Rolling Stones i 2014 er vitale kun aldersmessig, ikke musikalsk.

«This could be the last time». Den klassikeren manglet i går. Men alle som ønsker å se The Rolling Stones én gang til, fikk sin beskjed under nest siste låt, komplett med lokalt pikekor:

You Can't Always Get What You Want.