Pusha T på Amfiet, Hove
Publikum: ca. 500
Aktuelt album: «My Name Is My Name»
Pusha T, en av vår tids tøffeste og mer enigmatiske rappersonligheter, har en klassikerkatalog det står respekt av. Både som gjest og hovedartist har hans karismatiske doplanger-image glasert låter som «Grindin’», «Numbers On The Boards», samt Kanye West-samarbeid som «Runaway» og «New God Flow».
Han er også den ene halvdelen av Clipse, en duo som har vært noe passiv etter at storebroren No Malice lot seg frelse. Mens han prøver å komme seg nærmere himmelen, står Pusha T foran den halvtomme Amfi-skålen og låter som et helvete.
De siste to årene har jeg berømmet Amfiscenen for å stille med Hoves beste lyd. I dag smuldret det bildet i tusen biter. Jeg har hørt bedre lyd i en Toyota Corolla ’87 med ødelagt kassettspiller. Enten er det noen som popper popcorn i høyttalerne, eller så er elementene laget av leire. Vokalen høres ut som om den blir spilt ut fra en båt en halv kilometer unna. 1997-scratchingen til DJ-en gjør ikke underverker for lyden den heller.
Fra «King Push», gjennom «Blocka» og «Millions» låter det bare verre og verre. Og et halvt dusin ting dukker opp i hodet, som jeg heller ville ha gjort enn å høre Amfiets anlegg maltraktere låtene til Pusha. Kanskje jeg heller skulle ha gitt den tafatte indiske maten på festivalen en ny sjanse eller legge meg ned til å sove på gølvet i en av utedassene?
Spenningen i konserten ligger i hvor mye verre den neste låta vil lyde. Og marerittet topper seg under den ellers elegante «Runaway». Har lydmannen rømt landet?
Selv om den allerede grøtete New York-lyden fra «Nosetalgia», «Pain» og «Numbers on the Boards» kommer helt greit ut av det, kommer man ikke unna at hver låt er en enorm skuffelse.
Pusha skal dog få kudos for sin innsats - og for å ikke spille den allerede hjerteskjærende «40 Acres», et av de vakreste rapverkene fra det siste året. Takk og lov for at vi unngikk å bevitne dens likvidering.
Dette er ikke Pushas egen feil, men han kunne like godt ha holdt seg hjemme.
SANDEEP SINGH