Animasjonen i denne godt over middels sympatiske oppfølgeren
til suksessen fra 2012, er gispende flott.
La gå at filmen kanskje bruker overdrevent mye tid på å vise oss hovedpersonen Hikken og dragen Tannlaus’ svimlende flyturer over psykedeliske eventyrlandskaper (panoramaene ser ut som noe Roger Dean kunne ta tegnet til et Yes-omslag i 1973). Det er isolert sett fantastiske sekvenser. Og har noen gang rødt skjegg sett mer livaktig ut enn på vikinghøvdingen Steinur Digre her? Neppe.
Hikken temmet sin trofaste drage i den forrige filmen, og vikingene på Borkøy lever nå i fred og fordragelighet. Han er blitt 20 år, og har en kul kjæreste i Astrid. Han er på jakt etter en identitet som voksen, og er i ferd med å finne den. Men det er mørke skyer på horisonten. Drago Blodbank, en fryktet dragejeger, rasler med sablene igjen. Målet hans er å fange alle drager, og uskadeliggjøre artens alfahann.
Hikken, en proaktiv fyr, ønsker – akkurat som Jonas Gahr Støre – å forebygge katastrofen med «dialog». Og han får møte en viktig person i løpet av den diplomatiske ekspedisjonen, som vi imidlertid ikke kan røpe hvem er her. Men han får snart vite at ingen fører en sivilisert samtale med Drago – en mann som er en fange av sin egen redsel.
Det går mot en unngåelig og voldsom konfrontasjon. Denne er, i likhet med filmens mange drager, nokså skummel og mørk, og neppe noe for de aller minste barna. Samtidig er dette en film om genuin kjærlighet: Til mennesker, dyr og jordkloden. Men også kjærligheten får seg et banesår i denne filmen, i et forløp som føles som et av de mest tragiske i en animasjonsfilm siden Disneys «Bambi» (1942).
Filmen kunne med fordel gjort mer ut av den lovende Astrid-karakteren. Den er hektisk, og føles et kvarter for lang. På den annen side: Den introduserer en fin kvinnelig rolle i form av Valka, Hikkens mor. Den bidrar også med flotte stemmeroller for buldrende høyrøstede trøndere og vestlendinger.
Stort sett lykkes imidlertid «Dragetreneren 2» meget godt, både som animasjonsfilm og oppfølgerfilm å betrakte. En forventet publikums-«drager» (ahem) dette.