Det vil si: I filmen er det sørgelig mye overfladiskhet. Med små, sjeldne øyeblikk av innsikt og genuine forklaringer.
Yves Saint Laurent (1936 - 2008) var en av den franske - og dermed verdens - moteverdens aller største. Allerede som 21-åring ble han sjefsdesigner hos Dior. Som 24-åring fikk han sitt eget motehus, totalt avhengig av sin kjæreste, forretningspartner og organisator, Pierre Bergé. Denne filmen er også avhengig av Bergé: Det er hans tilbakeblikk, hans kommentarer og i stor grad hans refleksjoner som er filmens dramatiske motor.
Det er kommet to filmer om Saint Laurent i år. Dette er den «offisielle», der man blant annet bruker en god del av Saint Laurents originale kreasjoner. Det er under visningen av en del av disse, man kan ane konturer av designerens storhet. En liten nøkkelscene, der den helt unge designeren forandrer totalt inntrykk og uttrykk av en enkel sort kjole ved hjelp av to stykker hvitt silkestoff foran øynene til Christian Dior, har også denne magiske innsiktsfullheten.
Men ellers blir det svært mye overfladiskhet i beskrivelsen av den sky, viljesterke og selvdestruktive mannen, med hans sårbarhet, mentale ubalanse, uberegnelighet, stoffavhengighet og jetsett-liv. Man ser ham røyke adskillig flere sigaretter enn man får se tegninger. Det blir for så vidt en fargesterk oppvisning. Men lite å bli klok på og få punkter hvor man kan engasjere seg følelsesmessig med ham.
For den moteinteresserte er dette rimeligvis en interessant innføring i en epoke, en mann og noen viktige utviklingstrinn i moteverdenen; sånn sett en avgrenset kunstfilm.
For et større publikum vil den kunne fremstå temmelig likegyldig. Og det har ikke Yves Saint Laurent fortjent!
JON SELÅS