For en rar booking. Hva har The Offspring, som ikke har gjort noe bemerkelsesverdig på over 12 år, på Hove å gjøre? De er vel bare en gjeng utvaska gamlinger som vil tjene noen slanter før ryggen går kadundas, eller?
Niks. I hele deres Karius & Baktus-prakt ser 48 år gamle Dexter Holland og hans tre år eldre makker, Noodles, ut til å ha hoppet rett ut av kryogenisk frysekammer. Det er ingen skjermer på sidene av hovescenen i år, altså ingen kameraer som eksponerer rynkene deres - dessuten er stemmen til Dexter prikk lik som før. Og allerede med førstelåta, «Nitro (Youth Energy)» samles 8000 mennesker inn en kollektiv moshpit.
De spiller alle låtene fra «Smash», gjennombruddsplata som fyller tyve år. Rølpete grunge-punk, ikke et musikalsk mesterverk av noe slag, men en rendyrkelse av ungdommelig og infernalsk råskap som kobler seg inn i samtlige Hove-publikummeres hjernebarker. Kos for kidsa. Spesielt de som var det i 1994 - selv om det er få av oss her.
«Bad Habit», «Gonna Get Away» og «Genocide» låter brutale, og tilstandene blir dyriske under «Come Out and Play» og selvsagt, den fandenivoldske «Self Esteem» - du vet, den låta man begynner å nynne på når man har glemt melodien til «Smells Like Teen Spirit». Nå er det nesten flere ben som stikker opp i lufta enn armer - dessuten er det glowsticks synlige på alle kanter. En dose bisarr nittitallsforvirrelse - og det lyder nydelig fra scenen.
Joda. Låtene er i overkant like, men Dexter og Noodles' tredve år gamle «bromance» legger grunnlaget for en herlig varm kjemi mellom dem på scenen. De går sikkert på do sammen også.
Og «Smash» er ikke det eneste vi får. Selvsagt må The Offspring gjennom de største hittene, i et langt ekstranummer.
Festen fortsetter med «All I Want» og «Staring at the Sun», men vi får også en indikasjon på hvorfor noen valgte å glemme dem. «Pretty Fly (For A White Guy)» er jo tross alt bare en utdatert og gjøglete versjon av «Come Out And Play», mens «Why Don’t You Get A Job» gir kveldens eneste påminnelse av at, wow, disse gutta lagde noen skikkelige drittlåter også. Men med «Head Around You» og en av deres melodiøst beste låter, «The Kids Aren’t Alright», vinner de tilbake Hove igjen med en brakavslutning. Og det er jo vinnerne som skriver historien. Eventuelt fryser den.
SANDEEP SINGH