Banks på Amfiscenen, Hove
Publikum: Ca. 600
Aktuell EP: «London»
LA-piken Jillian Banks har et ganske ubrukelig artistnavn. Et søk på navnet hennes og man er nesten garantert å støte på dagens rentekurs eller konspirasjonsteorier om hvordan jøder styrer verdensøkonomien før man finner noe musikk. Men til tross for det har hun markert seg med svevende elektronisk soul og en solid singelfrekvens det siste året.
Regnet har sendt de fleste festivaldeltakerne på jakt etter ly, men det er likevel flere hundre poncho-kledde kropper som har slått rot foran Amfiscenen. Og ut kommer den skjøre, svartkledde skjønnheten til sensuelle trip-hop takter i «Before I Ever Met You». Hun ser ut som en Natt&Dag-skribent på høybudsjett. Både stemmen og bevegelsene er nervøse - ikke et umiddelbart inntrykk av scenekomfort, men gjennom «This Is What It Feels Like» og «Change» vokser selvtilliten hennes fra forsiktig pike til fristerinne. Musikk egnet til babymekking.
Strupen er delikat, både når hun synger og snakker, og de små kraftfulle stikkene i "Brain" skjelver i ryggraden. Vokalen hennes er backet av utallige lag - som fungerer mer som atmosfæreskapende verktøy enn forsøk på maskering. Et typisk PBR&B-trekk.
Og lydens tristesse uniformerer regnet så godt at det nesten er synd at solen stikker fram midtveis i konserten. Men den herlige teksturen i «Goddess» bevarer hypnosen med og en rullende bass sammen og en herlig spinkel skarptromme. Banks’ bevegelser blir så forførende at undertegnede nesten blir inhabil et par sekunder.
En sval gitarlick som skinner med den nyankomne solen i «Fall Over» senker pulsen, og den akustiske vibben fortsetter gjennom en akustisk versjon av «Warm Water» - en låt som egentlig ville vært mer kledelig i sin originale prakt.
Under «Drowning» har de fleste ponchoene forsvunnet fra kroppene, men den absorberende finalen med «Waiting Game» var heit nok til å bli klam igjen.
Det er sjelden man vitner et stjerneskudd midt på lyse dagen, men det gjorde altså Hove i dag.
SANDEEP SINGH