Edda-dikt Gjendiktning av Knut Ødegård
Vellykkede Edda-gjendiktninger
430 sider. Kr 379. Cappelen Damm
Knut Ødegård fortsetter det viktige arbeidet med å gjendikte Edda-diktene til et modernisert nynorsk som tar høyde både for tradisjonen, poesien og meningsinnholdet i denne fantastisk fargerike litteraturen.
Mens fjorårets bind I bød på Voluspå og Håvamål, trenger Ødegård i årets bind II videre inn i den norrøne diktningens rikholdige reservoar. Her har velkjente gudedikt som Vavtrudnesmål, Loketretta, Trymskvadet og Balders Drømmer, og kanskje mindre kjente, som Hårbardskvadet, Skirnes Ferd og Allvismål, ti i tallet, funnet ny og velfungerende språkdrakt.
Ødegårds tolkninger legger seg pent mellom de to andre autorative gjendiktningene vi har på norsk, av Ivar Mortensson-Egnund og Ludvig Holm-Olsen. Ødegård søker hele tiden etter løsninger der klangen, rytmen og bildene beholder sin autentisitet, samtidig som hver strofe skal fungere poetisk og betydningen være klar nok.
Det lukter fortsatt sagatid av disse strofene. Ikke som hos Mortensson-Egnund, som på uovertruffent vis rammet diktenes magisk-rytmiske nerve, men som kan være vanskelig tilgjengelig med sitt gammelmodige nynorsk.
Hos Ødegård trenger man ingen fremmedordbok for å forstå hva som skjer. Men han er heller ikke så «outspoken» som Holm-Olsen, der lesbarheten er utrolig god, men enkeltstrofer kan bli vel pene og lettfordøyelige.
Et talende eksempel på gudenes rå og ramsalte lavkomikk finner vi i Hårbardskvadet. Odin, for anledningen utkledt som ferjemannen Hårbard, kappes med Tor i en verbal gjørmebrytning som ikke står noe tilbake for våre dagers «outing»: Tor tar seg ikke bryet med å «væta staken sin» og vade over sundet for å banke opp «snørrungen» og «rævpularen» Odin.
Men han får svar på tiltale. Ødegård argumenterer godt for bruken av disse grovt seksualiserte karakteristikkene. Strofer Mortensson-Egnund helt har utelatt, mens Holm-Olsen pynter på og ufarliggjør dem.
Det er ingen lett oppgave Ødegård har påtatt seg. For å tråkle strofene sammen benytter han seg stedvis av omsnudd ordstilling; jeg er usikker på hvor vellykket det er. Man ser også strofer der nettopp det rytmiske, malmtunge, repeterende, som gjør originalstrofen så utrolig kraftfull, ikke alltid ytes full rettferdighet.
Helhetsinntrykket blir likevel at Ødegårds gjendiktninger fungerer godt. Hvilken litteraturskatt det er han løfter fram! Og hvilket funn for en dristig filmregissør!
ARNE HUGO STØLAN