Eija Hetekivi Olsson: «Ingenbarnsland»
Uvanlig god debutroman.
Roman, 321 sider. Kr. 379. Cappelen Damm
Nylig har Yahya Hassan skapt oppstandelse i Danmark med sin selvtitulerte diktsamling. Svenske Eija Hetekivi Olssons debutroman «Ingenbarnsland» har enkelte likheter til Hassans dikt: De skildrer begge et lukket innvandrermiljø som vi kjenner lite til, hvor flere av ungdommene tyr til vold og kriminalitet.
Ulikhetene er også mange. Hetekivi Olsson har ikke det samme religionskritiske sprengstoffet. Det er heller ikke fysisk vold i hjemmet. I tillegg foregår hennes historie på 1980-tallet.
«Ingenbarnsland» er en brutal beskrivelse av oppveksten til Miira, som har finske foreldre. Selv om hun er født i Sverige, blir hun betraktet som innvandrer, og plasseres i en egen skoleklasse for barn med finsk bakgrunn. Hun vokser opp i göteborgforstedene Gårdsten og Bergsjön, akkurat som forfatteren selv. Det er grunn til å anta at det er noe biografisk stoff i denne romanen.
Det er en voldsom språklig energi i nesten hver eneste avsnitt. Det er som om Hetekivi Olsson pusher ut setninger, med kjappe sceneskift. Energien smitter over på leseren, som må holde tritt med hovedpersonens tankespring og stadige fysiske forflytninger, fra trappeoppganger, bakgårder og besøk hos venninner.
Vi følger Miira gjennom barne- og ungdomsskolen. Barna overlates til seg selv et knallhardt miljø. Miiras foreldre har nok med seg selv. Miira bestemmer seg for at hun ikke vil bli som dem. Hun vil bli statsminister eller hjernekirurg. Men på skolen får hun dårligere karakterer på grunn av sin finske bakgrunn.
Hetekivi Olsson har skrevet en ærlig og brutalt oppvekstroman om en ung jente som kjemper for å overleve på flere nivåer: overleve fordommer, overleve skolehverdagen og bokstavelig talt overleve ungdomstiden. Hun blir forsøkt overfalt i skogen. Menn lusker rundt i gatene og lokker med gratis alkohol til småjenter. Miira kjemper både verbalt og fysisk. Hun krangler med lærere og banker opp jevnaldrende for å sette seg i respekt. Hun stjeler for å ta hevn mot det urettferdige samfunnet.
Det gjør inntrykk når Miira første gang ringer på hjemme hos Pablo, en nabogutt hun er forelsket i, og moren hans åpner døren og spør: «Hei, hei, hvordan er det med deg? (…)». Da skriver forfatteren at Miira «ble stiv. Hadde aldri fått et så vanskelig spørsmål. Kunne ikke svare på det.» Det sier litt om oppvekstvilkårene til hovedpersonen.
Oversatt av Trude Marstein.
BRYNJULF JUNG TJØNN