Antoine Laurain: «Presidentens hatt»
Tilfeldighetsspill slik bare franskmenn kan få det til
Roman, 219 sider. Kr 299. Juritzen forlag
Denne romanen har vunnet flere priser og har nok fått mange lesere til å le både høyt og lenge. Det er en god ting, og romanen har en god historie.
Paris er alltid et sikkert kort. Regnskapsfører Daniel Mercier stopper og spiser middag på en finere restaurant på vei hjem fra jobb. Ved nabobordet setter ingen ringere enn president Mitterrand seg ned.
Presidenten glemmer hatten sin og Daniel tar den med seg. Det skal vise seg å endre livet hans, både autoritet og selvtillit øker i ekstremtempo. Når Daniel mister hatten, er det blant andre en ung kvinne som får fatt i den, og det går ut over hennes vaklende elsker.
Det er noe veldig fransk over besjelingen av livløse objekter på en slik måte Laurain gjør det her, og det er både underlig og morsomt. Historien er livlig og aller mest en nostalgitripp for alle som kjenner til Frankrike og dets innbyggere, særlig på åttitallet.
Hvem andre drikker en flaske rødvin og kjører hjem? Håp og tilfeldigheter, kjærlighet og mot er sentrale temaer, men språklig er det dessverre ekstremt flatt og lite gjennomarbeidet.
Jeg har en følelse av at noe har hastet i oversettelsesprosessen til norsk, og kunne ønske at boken ikke stadig flatet ut med beskrivelser av typen «Blodet dunket i tinningene og hjertet hamret i brystet».
God historie som ikke ytes rettferdighet i fortellingen. Oversatt av Hanne Herrmann.
MARI NYMOEN NILSEN