Eller: Dette er en «Woody Allen-film» med Woody Allen, uten at den er laget av Woody Allen. Tvert om, hadde jeg nær sagt: Latineren John Turturro er mannen både bak manus og regi. Til gjengjeld kretser det om klassiske Allen-temaer, som sex, religion, rase og livets nødvendige distraksjoner, med replikker og dialog etter velkjent, kjapp one-liner-modell.
Utgangspunktet er latterlig utenkelig: Woody Allens kvinnelige hudlege (Sharon Stone) avslører for sin pasient at hun er klar for en smule eventyrlige sexutskeielser; om Woody kjenner en brukbar, mannlig hingst. Jo da, det gjør pengelense Woody, og avslører sine planer for den ellers intetanende Turturro. Et umake prostituert/hallik-par! Men slett ikke uten lokal suksess, plutselig tilgang til penger samt åpning til atskillig fundering omkring kjødets og sjelens irrganger i en ellers nokså kald og berøringsløs verden.
Inn på scenen: En vakker rabbinerenke og mor til seks barn (Paradis), en lokal jødisk bydelspolitimann (Schreiber), en også sex-hungrende legevenninne (Vergara), en barnerik farget Allen-samboer (Kuzmina). Og man får et luntende sammensurium av observasjoner og munterhet og spilleglede, som vil glede mange, mange!
På den annen side: Har man ikke sans for Woody Allen, vet man ikke hva det vil si å se en film på den diametralt andre enden av action-skalaen og eier man ikke tålmodighet med filmfomling i den sanne menneskelighets navn, bør man la være.
JON SELÅS