Bokanmeldelse: Jan Mehlum: «Ren samvittighet»

Jan Mehlums faste hovedkarakter, Tønsberg-advokaten Svend Foyn, får en dag besøk på sitt lurvete kontor av unge Elvira Widerberg som er bekymret for søsteren sin.

Hun frykter at Johanna er offer for seksuell trakassering og utnyttelse. Foyn vet ikke helt hva han skal gjøre med saken, inntil han en dag plutselig ser dødsannonsen til Elvira.

Det ser ut som hun har tatt sitt eget liv. Like etter forsvinner søsteren Johanna tilsynelatende frivillig. Men foreldrene hennes, som lever i et dysfunksjonelt ekteskap, er naturlig nok bekymret.

Foyn begynner å nøste i saken, og kommer på sporet av en intrige som ikke bare involverer unge jenter og eldre menn, men også narkohandel, sadistisk pornografi og det som verre er.

Den første mistenkte er typisk nok en ensom kateket med en mistenkelig oppførsel og et rigid vesen. Han får en ussel skjebne, men handlingen er selvsagt ikke over med det.

For tro om ikke søstrene også har en bestefar som under en tilsynelatende plettfri og suksessrik overflate skjuler de mørkeste hemmeligheter.

Andre karakterer vi introduseres for er et nøkkelvitne med autistiske trekk, en sint og en slesk politimann og en VG-journalist med personlige motiver. Det siste som utgangspunkt for en nokså overtydelig mediekritikk, noe som tilsynelatende ligger Mehlum tungt på hjertet men som blir heller klønete formidlet.

Det er synd, for jeg skulle gjerne ha lest en kritisk krimroman som tok et virkelig kvalifisert oppgjør med norsk journalistikk.

Bokens største problem er likevel at den blir uoriginal inntil det forutsigbare, det aller meste som skjer kan forutsies av leseren og karakterene vi møter blir stående som nærmest parodiske.

Men Jan Mehlum fører et sobert språk. Det skal han ha.