W.A.S.P.
«Tons of Rock», Halden
Publikum: CA. 2000
Aktuelt album: «Babylon»
På midten av 1980-tallet var W.A.S.P.s Blackie Lawless selve personifiseringen av styggedommen organisasjonen P.R.M.C., og ikke minst senatorfrue Tipper Gore, kjempet mot. Singelen «Animal (Fuck Like A Beast)» hadde et bilde av en blodig susp med en sirkelsag i skrittet på omslaget. Bandet skulle varme opp for Iron Maiden på en konsert i Drammen en gang i den samme perioden. Religiøse krefter fikk satt en stopper for det.
De skulle bare visst at Blackie ville ende opp som en reaksjonær moralist.
Jeg tror jeg vet hva som er Lawless' favorittalbum. «Quadrophenia» av The Who fra 1973. Store mengder av låtmaterialet hans slekter i stor, stor grad på Pete Townshends grandiose rockoopera, og da tenker jeg ikke bare på at han rent faktisk spiller åpningslåten derfra: «The Real Me».
Lawless er blitt pløsete i ansiktet og bredere over rumpa. Men konsertens første halvtime er overraskende festlig, preget av slagere som som «L.O.V.E. Machine», «War Child» og «I Wanna Be Somebody» (Blackie slår seg på brystet, i et forsøk på å fremkalle pubertetsfrustrasjonen).
MANGE SLAGERE: Lawless er kanskje en litt mer sliten veps nå, men leverer fortsatt utmerkede vokaler.
Han kaster bort mye tid på å forsøke å fremkalle allsang i sistnevnte, og den lange avdelingen med musikk fra konseptalbumet «The Crimson Idol» blir i overkant melodramatisk for det feststemte festivalpublikummet.
Om Lawless har Townshend i magen, har han Meat Loaf i halsen. Stemmen hans er forbløffende lik «Meats», spesielt nå som sistnevnte ikke helt kan synge lenger: Forsøksvis operatisk, guttural og småbrølende.
Til sist drar han «Blind In Texas», og får konserten tilbake på riktig kjøl igjen. Han spiller ikke lenger «Animal (Fuck Like A Beast) » – Blackie har visstnok blir nyfrelst på sine gamle dager.
Tipper Gore ville vært stolt av ham.