KONSERT: Lana Del Rey
STED: Bergenfest
PUBLIKUM: ca. 9000
AKTUELT ALBUM: «Ultraviolence»
Bergenfest eneste lille skandale skjedde lørdag ettermiddag. Plutselig ble alle konsertene fra og med Franz Ferdinand utsatt, grunnet «uforutsett hendelse». Denne hendelsen var vokalist og nøtteallergiker Alex Kapranos som hadde tatt seg en peanøtt for mye. Men fram til det ble kjent, var de fleste overbeviste om at det selvsagt var Lana Del Rey hadde hatt et psykisk illebefinnende.
Folks fordommer mot Elizabeth Grant, som hun egentlig heter, har forlengst vokst ut av alle proporsjoner. Det hjelper selvsagt ikke at hun i intervjuer kaster ut dødsønsker og sjenerøst byr på sine hedonistiske livserfaringer.
Om noe av det er sant? Totalt uinteressant.
Buzzen som skapes har så langt solgt millionvis av plater, blitt visst over én milliard ganger på YouTube og skaffet 27-åringen den yngste fanskaren som har vært på årets Bergenfest. Det hvines høyt og ektefølt fra hun akkurat passe dramatisk entrer scenen. Det hvines enda mer når hun under åpningslåten «Cola» tar turen ned foran scenen, stiller opp på selfies og signerer autografer.
Den neonblomstrete kjolen er det mest fargerike hun tilfører showet. Resten av bandet er kledd i det sammme mørket som musikken draperes i.
Låtene spilles hardere og mer oppfuzzet enn sine innspilte søsken, noe som spesielt løfter «Blue Jeans» og «Body Electric» (den der Presley er hennes far, Marilyn hennes mor og Jesus hennes beste venn). Senere blir «Million Dollar Man» omgjort til røyklagt pianobar med ståbass-versjon.
«Video Games» åpner ikke like staselig, men klarer på mystisk vis å bli enda mer moderne begravelseshymne enn originalen. Og selv om hun har et nytt, strålende album ute på mandag, holder hun seg for god til å forvirre fansen med annet enn to av de allerede lanserte singlene.
Hvordan hun synger? Fantastisk. Dynamikken mellom mørk og lys stemme er besnærende presis. Bredden er imponerende, til og med operaarien på slutten av «Body Electric». Selv om man til tider kjenner på den ugne følelsen av at det egentlig er playback når videoskjermene viser saktefilm-nærbilder av bare Lana.
Det er ekkoet av fordommer nok engang.
Sannheten er at Lana Del Rey trekker så mye oppmerksomhet fordi hun er så ekstremt dyktig i å iscenesette sin dekadente versjon av historien om seg selv. Hun reflekterer oppstussgenene til alt fra David Bowie til Madonna som det mangehodete monsteret som både gleder og skuffer i alle sine versjoner:
Rollemodellen Lana Del Rey røyker på scenen. Den overfladiske modellen Lana Del Rey siterer Bibelen, Elvis og håner merkevarer i samme låt. Den innsluttete og kyniske Lana Del Rey bruker fem minutter på slutten av konserten til å ta bilder, klemme og signere tøybamser på første rad.
Og den grasiøse artisten Lana Del Rey?
Hun imponerer med storhet vi bare så vidt har sett begynnelsen på.
TOR MARTIN BØE