KONSERT: Robert Plant and the Sensational Space Shifters
STED: Bergenfest, Bergenhus festning
PUBLIKUM: ca. 8000
Robert Plant er en del av den levende verdensarven. Der Jimmy Page sitter og gnurer over lydopptak fra gamle dager og digitaliserer Led Zeppelin-katalogen for bestefedre med romslig lommebok, gror Plant alderdommen på sitt helt eget vis.
For noen år tilbake var det det nydelige bluegrass-samarbeidet med Allison Krauss. Nå har han plukket opp telefonen til deler av backingbandet fra forrige tiår, Strange Sensation, gitt dem et klønete langt psykedelianavn og utvidet med ulike improviserte innhopp. Blant annet den eksellente gambiske strengespilleren Juldeh Camara.
Å innføre vest-afrikanske instrumenter har gjort Plant og bandet i stand til å gjentenke blueslåter, låter fra eget soloarbeid (for det meste fra 2000-tallet) og ikke minst Led Zeppelin-katalogen.
Det sier seg selv at resultatet kunne falt mellom flere stolfabrikker. Å revitalisere vår kollektive musikalske hukommelse har vært forsøkt alt for mange ganger tidligere, og selv ikke Robert Plant er feilfri. (Hallo, «Presence».) Og ja, det kan i teorien minne om «Shaken 'n' Stirred» fra 1985.
Ikke tenk mer på den. Dette er store greier.
Åpningen, en usedvanlig inspirert «Babe, I’m Gonna Leave You» antyder mer enn mimring. Plant jamrer intenst og troverdig. Gitaren kviner. Det er en stillfarent grandios åpning.
"Hey, what's going on?», roper Plant
«Very nice», roper han ved siden av meg.
Plant er sitt sedvanlige britisk høflige, og åpner hver eneste introduksjon med «ladies and gentlemen». Han bukker. Han svinger seg i kretsen. Han beveger seg som en katt mens han danser. Og er ekstremt generøs med ros og omtale av sine musikere. Målt mot 65-åringen er de som ungdomskoleelever å regne, men i låtene er det han som er den yngste. Han vifter med mikrofonstativet som om det var 1969, og knurrer gjennom «Black Dog» som om 1969 egentlig var ørkenbluesens år.
Plutselig er den sorte bikkja blitt en lang, sandfylt ørkenkaravane. Som om Tinariwen skulle skapt britisk rock. Og den høres, tør jeg påstå, mer gledesfylt ut enn liveopptakene fra 2007.
Zeppelin-tolkningene utgjør over halvparten av settet. Resten reiser, som Plant sier det selv, tilbake til Willie Dixon, mannen som injiserte hvert engelske rhythm and blues-band. Og der kommer diskusjonen om autensitet inn, for tross alt er de fleste riffene til Plant og Page snekret på fundamentet til gamle helter. Denne nytenkningen er bare nok en modernisering og oppfrisking av det arbeidet som ble gjort i i skiftet mellom 60 og 70-tallet. Det er en jobb som Robert Plant vet at ikke trenger stå stille, men som må gis muligheten til å utvikle seg.
Noe blir tatt litt for langt. «Little Maggie», introduseres som «very, very old», men får for mange trommemaskiner og smaker mer av nittitallets besettelse av synkoperte trommer og didgeridoo-synther. (For så vidt ikke så rart - keyboardist og tidligere Massiv Attack/Portishead-medspiller John Baggot har en tendens til å dra slikt alt for langt om han får muligheten). «What Is and What Should Never Be» og «Going To Califorina» plankes nesten, mens monsteret «Whole Lotta Love» blir omgjort en 40 dagers ørkenreise - etter en skremmende lik originalen åpning. (Om man hadde lukket øynene ville det bare vært fraværet av gitarskrensing på refrenget som hadde avslørt den.)
Til slutt introduseres «Rock And Roll» som en eldgammel engelsk folkevise. Moroklumpen Plant vinker med begge henda mens han selv konkluderer: «Fantastic! What a vibe.»
Indeed.
TOR MARTIN BØE