Konsert: Arcade Fire
Sted: Norwegian Wood
Publikum: Ca. 6000
Aktuelt album: «Reflektor»
Arcade Fire skal etter sigende ha med seg den største sceneproduksjonen som er blitt satt opp i Frognerbadet. Den er i alle fall veldig hvit – og sølv og litt sort. Den første konfettikanonen går av allerede i første nummer, «Here Comes The Night Time», men ellers er dette en... går det an å si imponerende underveldende start?
Det kanadiske bandet – sterkt utvidet, det er oppunder 20 mennesker på scenen – starter ikke med en av sine store allsangkanoner, men med to av eksperimentene fra de siste albumet sitt. «Flashbulb Eyes» er, som reggae-forgjengeren, for dunkel for pauker og basuner. De er uansett forunderlig effektive begge to.
Frontmannen Win Butler er kjapt oppe på monitorene. Hvitmalte, de også. Han er egentlig for sjenert til dette her, og blir tydelig lettet når han får på seg en gitar i «Neighborhood # 3 (Power Out)». Han gir et svært sympatisk, litt klønete inntrykk. Alle kan ikke være ludderaktige som Bono her i verden, heldigvis. Partneren hans, Régine Chassagne (de er gift), nyter det mer enn ham. Hun danser rundt, noen ganger med en trekkspill på magen, og smiler som en sol. Bedårende menneske.
Scenen er full av rusk- og raskinstrumenter, alt fra oljefat til synthesizere. Om «Reflektor»-albumet har et tema, og det har alle Arcade Fire-album (død, oppvekst, forsteder), s å er det iscenesettelse. Derav de mange sølvspeilene i taket. Arcade Fire, en så spirituell gjeng at de nesten kan virke gla'kriste, er skeptiske til sosiale medier og denslags. Bandet er så gammeldags nostalgiske, så til de grader på jakt etter noe ekte og evig, at de av og til kan virke reaksjonære.
Men det er vanskelig å klage for mye, ogs å når de stemmer i et av de svære speideraktige «oh oh oh»-refrengene» som i første halvdel av 2000-tallet gjorde dem til verdens mest kopierte «indieband», og debutalbumet «Funeral» (2004) til det muligens hittil siste dypt innflytelsesrike albumet i sjangeren vi må kalle «rock». Hei, Arcade Fire FANT opp akkurat denne typen rock.
Materialet fra «Reflektor» er mer rytmisk, definitivt mer søkende, og kommer meget bra fra det p å scenen – og, lykkeligvis, blant publikum. Eldre sanger som «The Suburbs» (en nydelig nostalgisk «Super 8»-film ruler på videoskjermene) og «Neigborhood #1 (Tunnels)» (nå er det snøfall bak der, og Butler klapper inn allsangen som en uvanlig tilbaketrukket pastor) får, som rimelig er, aller varmest velkomst. Men ingen kimser av «We Exist» eller «Afterlife» heller. I den siste sangen kommer det en person som ser ut som Den avskyelige snømannen inn på scenen, pakket inn i sølvpapir som glinser i speilene og spotene.
Han innleder den fargesprakende, ekstremt festlige avslutningen, som tar til med Chassagnes hjertevarme glansnummer «Sprawl II (Mountains Beyond Mountains)». Ekstrasettet blir en ren triumf. Den nevrotiske boogien «Normal Person», dansbare «Reflektor» og hymneaktige «Wake Up». Scenen befolkes ytterligere av folk i karneval- og dyrekostymer, som var dette en annen Flaming Lips-konsert.
Det er en fest, og Arcade Fire er menneskelige nok til invitere absolutt alle. Og alle blir med.