Filmen er dog ikke helt ærlig mot premisset den legger i den første scenen om å ikke pynte på og sukre triste historier. Her skal vi få en trist historie slik den egentlig oppleves – og bør fortelles. La det være sagt: Det hersker aldri tvil om at «The Fault in Our Stars» er en «sad story» fortalt gjennom et Hollywood-filter: Vakre mennesker som holder seg ganske vakre og velstelte filmen gjennom tross dødelig sykdom, med lyse farger og en «indielett» tone på lydsporet. Og som min 15-årige konsulent, som har lest boken, påpeker: Filmversjonen drar ut «gråtetoppene» maks, de er mange flere enn i boken.
«The Fault in Our Stars» fungerer – og engasjerer på tross av alt dette, historien som fortelles er drivende god. De unge skuespillerne Shailene Woodley og Ansel Elgort har dessuten «nabogutt» og «nabojente»-kvaliteter som gjør det svært lett å identifisere seg med rollefigurene. Filmens største force er troverdigheten i skildringen av en «altoppslukenheten» hos en 17-åring: I denne sammenheng handler det om hvor mye en roman kan bety for et ungt menneske – godt observert og fint skildret. Vi tror virkelig på Hazel og Gus’ forelskelse og heier på «de to mot verden». Det er godt å se en så viktig tematikk behandlet med inderligheten den fortjener, «The Fault in Our Stars» er langt mer enn en forelskelsesfortelling.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN