KONSERT: ZZ Top
STED: Bergenfest, Bergenhus festning
PUBLIKUM: ca. 7000
Apropos alder i rocken, Rolling Stones og Cliff Richard: Er endelig ZZ Top blitt gamle? Tja. Trommis Frank Beard er sølvgrå i håret. Hendene til bassist Dusty Hill og gitargeni Billy Gibbons ser umiskjennelig eldende ut de gangene de dukker opp på storskjermene. Men skjeggene er like blonde og oransjerøde. Texashattene er grå. Wayfarer-brillene like svarte og blikkløse.
De er 65 år. Eller blir det i løpet av året.
Beard har bursdag i Bergen. Uten at det markeres.
Like greit. Han har ingen god dag. Trommene slurver, snubler og direkte ramler på «Cheap Sunglasses» og «Pincushion». Andre steder går det betraktelig bedre, men han virker tung og umotivert. Eller bare sliten. Hadde han vært på norsk tariff hadde dagen i dag vært hans første dag på AFP.
Gibbons og Hill er derimot to ivrige bikkjer med like mye livsenergi som da skjegget begynte å gro. Bluesrockens mest visuelt enhetlige (til og med min aldrende tante vet hvem ZZ Top er) har underlig nok aldri spilt i Bergen tidligere, selv om festivalen tidligere lød navnet Ole Blues.
Hill kvekker som en sint veskehund på åpneren «Got Me Under Pressure», men kommer mer til sin rett i en ålreit Jimi Hendrix-hyllest midtveis. Gibbons leverer først en lurete «Foxy Lady»-med pasabel vokal. (Tross alt var det Hendrix som frontet ham som Amerikas mest lovende gitartalent på Tonight Show for fryktelig lenge siden.), mens Hill får være B.B. King på godseig «Catfish Blues» etterpå. For øvrig en låt som Hendrix også spilte inn.
Houston-trioens virkelige kraft er selvsagt Billy Gibbons. Gitarvokalisten kunne fint spilt rollen som en aldrende Walter White, der metamfetaminen er byttet ut med gitarer med «Reverend Willie G» på halsen og bottleneckslide. Stemmen rasper som knekkebrød mot sandpapir. Han spontandøper Mississippi i «My Head's In Mississippi» til «Bergen, Norway». Alltid like billig. Alltid like effektfullt. Han slipper en kar på rundt 12 år opp på scenen og lar ham få riffe på gitaren - og beholde plekteret. Han kremtharkerumler inn «I Gostsa Get Paid». Han kan si «It’s Bluestime!». Han kan si «Takk». (skulle bare mangle, de har da vitterlig besøkt en del lokale bluesfestivaler rundt i fjordarmene her etterhvert.) Han er en helt.
De gamle new wave-disco-blues-hitene fra «Eliminiator» (1983) sitter best hos publikum. De tre låtene fra «La Futura» sitter best og friskest i bandet. Musikkvideoene som spilles til hver eneste låt bak bandet er muligens konserthistoriens to minste skjermer. Morsomt. Og bokserunde-bjella som ringer konserten ut og inn, er akkurat slik det skal være.