Fascinasjonen for roboter, for maskiner som kan tenke og kanskje føle som et menneske, har alltid pirret nysgjerrigheten vår. Utallige filmer er laget over temaet i årenes løp.
Forskjellen er at dagens nanoteknologi og vår virtuelle og digitale tilværelse gjør at vi føler oss et hakk nærmere den dagen da teknologien totalt kan ta over styringen.
USA. 11 år. Regi: Wally PfisterMed: Johnny Depp, Rebecca Hall, Kate Mara, Morgan Freeman, Paul Bettany.
«Transcendence» byr på intellektuelle utfordringer. På sitt beste fascinerer den fordi deler av handlingen har potensiell sannsynlighetsfaktor. Ekteparet Will og Evelyn Caster (Depp og Hall) er toppene i forskningen rundt A.I. (kunstig intelligens). Will har skapt en maskin som har svært mange menneskelige egenskaper. Målet er at natur og mennesker i fremtiden kan leges – og eventuelt gjenfødes virtuelt. Det etiske dilemma er naturligvis hvilke krefter som kan utløses; vil denne kunnskapen brukes i det godes tjeneste, eller vil grådigheten styre?
Forskeren har sterke motstandere, i form av en undergrunnsgruppe som betviler hans gode hensikter. Uten å spolere handlingen, kan det sies at Will dør – fysisk. Men før det skjer, så er hans intelligens overført til den digitale verden. Samboer Evelyn lever i en megastor bunkers i ørkenen der Will befinner seg på skjermer overalt. Gradvis endres hans ego.
Herfra og ut er det at filmen begynner å sprike i ulike sjangre. Det er en dose sci-fi, en dash action, og en stor klype gammeldags romantikk, uten av man får sterke følelser hverken for mennesker eller maskiner. Ikke det at man nødvendigvis må ha klare svar, men her er mangelen på konklusjon forsøkt skjult i noe langdryg og pompøs innpakning.
Det er dumt, fordi filmen drar i gang et vell av interessante synspunkter – om mennesker, maskiner – og om vi tror teknologi kan gi oss guddommelige evner.
BORGHILD MAALAND