Konsert: Sonisphere: Metallica By Request (med Gojira, Ghost, Mastodon, Slayer og Metallica)
Sted: Valle Hovin
Publikum: 40 000
Og dem er det mange av, såpass mange at de nesten klarte å fylle Valle Hovin. De visste hva de gikk til og hva de fikk.
Dette er Metallica uten en plate å promotere. Derfor har de latt fansen på forhånd bestemme hvilke låter de skal spille.
Det hele ble derfor en temmelig forutsigbar seanse. Aldri dårlig, men heller aldri spennende. En «Best Of»-konsert uten obskuriteter eller «glemte» albumspor. Det hele bar preg av enda en konsert med klassikerne, ikke minst fra «Master Of Puppets» og «The Black Album».
Heri ligger en god del av balladestoffet som har gitt det engang så rått tilskårne thrash-bandet en fanskare som krysser over til mer kommersielle avarter av metal'en. Det var åpenbart denne fansen som hadde stemt mest foran konserten i går.
Metallica gikk hardt ut med «Battery» og «Master Of Puppets», trolig på grunn av det mer rolige stoffet som kom senere, men det var samtidig noe halvveis over James Hetfields vokale angrep. Som om dette bare var nok en konsert i rekken av godt betalte kveldsjobber.
Hetfield skjerpet imidlertid publikumsfrieriet etter hvert, men han var aldri helt på hugget slik vi har sett tidligere. Den dyptfølte hungeren etter å tilfredsstille publikum syntes et stykke unna.
Lars Ulrich pumpet som vanlig det hardeste han kan bak trommene og avslørte nok en gang at han ikke er metal'ens mest følsomme trommis. Rob Trujillo gjorde det han skulle gjøre bak bassen, mens det var Kirk Hammett som fikk lov til å briljere både med utallige soli og ikke minst noen nydelige introer, blant annet på den slitesterke tårepersen «Nothing Else Matters».
Samtidig lover det ikke godt for Metallicas trofaste fans dersom den spesialskrevne - og den eneste nye låten - er et varsel for hva vi kan vente oss av Metallicas neste plate, som Hetfield har uttalt er så å si ferdig. «The Lords Of Summer» er en bagatell som kanskje kan oppfattes som en naturlig fortsettelse av guttas siste studioalbum, «Death Magnetic» (2008), men sannheten er at fansen ikke tror på heltene sine lenger, om de faktisk liker denne.
Den «ferskeste» låten ved siden av denne er godt over tyve år gammel. Fansen er åpenbart mer enn det dobbelte i alder.
Men det er morsomt for fansen, at karen fra Søndre Land får komme opp for å introdusere «Sad But True», at den flotte jenta fra Drammen får gjøre det samme før «Blackened» og tilegne den til bestevenninnen Julie, men dette er billige knep - det er hva vi alle forventer på en slik turné. Hvorfor ikke la fansen bestemme halvparten av setlista og selv trekke frem noen overraskelser fra sin egen katalog?
Da hadde Metallica gitt oss alle en utfordring.
Det mest kuriøse valget var kanskje instrumentalen «Orion» (fra «Master Of Puppets») som ble avsluttet med en kjapp hilsen fra James Hetfield til Cliff Burton, det tidligere Metallica-medlemmet som døde i en bussulykke i Sverige på nettopp «Masters Of Puppets»-turneen i 1986.
Akkurat der var Hetfield inne på nerven av hva en Metallica-konsert skal være; den gesten kom fra hjertet og hadde innhold og mening, akkurat som Slayer en time i forveien hadde hyllet sitt avdøde medlem Jeff Hannemann (gikk bort i fjor) med «Angel Of Death», åpningslåten som Hannemann skrev til den udiskutable metal-klassikeren «Reign In Blood».
I går var det imidlertid en helt grei dag på jobben. Håpet nå er at Metallica faktisk har en jobb å gå til når neste plate kommer ut.
STEIN ØSTBØ