Man trenger ikke å vite en tøddel om forfatteren som fikk sitt gjennombrudd i 1964 for å fatte essensen i dette historiske tilbakeblikk. Kvinnefrigjøring, seksuelle relasjoner kvinner i mellom og menn i mellom, abort, beskrivelser av kvinners kåtskap - alt som var tabu i etterkrigstidens Frankrike (og verden for øvrig) er det Leduc rått, poetisk og direkte skrev om.
Godt støttet av kvinnen som ble hennes mentor, venninne - men til Leducs store sorg, aldri elskerinne - Simone de Beauvoir.
Devos er sterk i rollen som Leduc. Hun balanserer mellom hysterisk utbrudd, forlegenhet, frimodighet og ærlighet. Kontrasten til den mer kjølig intellektuell filosofen de Beauvoir, er stødig håndtert i samspillet med Kiberlain. I periferien oppleves storheter som Camus, Jean Genet og Coqcteau.
Handlingen utspilles over en 20-års periode, fra slutten av 2. verdenskrig til 1964. Filmen deles inn i perioder eller personer som har betydning for Violettes ståsted som kunstner og kvinne. Hun har hatt en vanskelig barndom, en ekstatisk seksuell opplevelse med en skolevenninne, et brått og kort ekteskap. Violette er upolert, ekte, forvirret, hysterisk og drivende god til å utlevere sitt indre liv skriftlig.
Den første som fatter det, er hennes samtidige, Simone de Beauvoir, forfatteren og filosofen som sammen med Sartre skulle ble selve inkarnasjonen på den eksistensialistiske filosofi. De levde i en tid da alt ble utforsket, fysisk og intellektuelt. Violette begjærte Simone, det motsatte var ikke tilfelle.
Simone ble den verdensberømte, ikke minst gjennom et av feminismens mest betydningsfulle verk, "Det annet kjønn" som utkom i 1949. Men hun evnet å SE Violette som en kvinne med guts og sterke litterære kvaliteter.
Regissøren er dempet og direkte på samme tid. Det gir rom for å følge denne kvinnens utvikling, og det gir rom for de sentrale ideer og synspunkter som var rådende hos en særdeles aktiv kunstnerisk og intellektuell gruppe.
Dette er en periode for både intellektuell og seksuell frigjøring, ledet av kvinner som satte standard for all ettertid. Bare av den grunn er filmen verd å se.
BORGHILD MAALAND