Denne helaftens kinofilmen, hans andre som regissør og første og trolig siste som hovedrolleinnehaver, innebærer en brutal avkledning. MacFarlane blir fullstendig rundspilt av alle rundt seg, både de i komiske (Neil Patrick Harris, Sarah Silverman) og mer streite roller (Theron, Neeson, Seyfreid).
Det skulle noe til, for som en av tre manusforfattere har MacFarlane sørget for å skrive seg selv til de grader inn i fortellingens sentrum. Dypest sett er «A Million Ways To Die In The West» en to timer lang film hvori smellvakre Charlize Theron til stadighet går rundt og messer om hvilken utrolig fin fyr MacFarlane er, undervurdert som både sauebonde og alfahanne (og, hadde jeg nær sagt, vert for Oscar-utdelingen). «Nice work if you can get it», som de sier i utlandet.
«Handlingen» i forfengelighetsprosjektet er om ikke annet lett å følge. Mann (MacFarlane, som Albert), i det ville, ugjestmilde vesten anno 1882, mister jente (Seyfried). Ny kvinne (Theron) kommer til byen - dessverre under armen til Arizonas fremste revolvermann (Neeson). Kvinne forelsker seg i nydumpet mann. En mann hun varter opp som om han var en baby. Hvilket han er.
Resten er analsex- og diarévitser (og en «Back To The Future»-referanse som MacFarlane ufattelig nok nesten ikke får noen ting ut av). Sporadiske, dårlige analsex- og diarévitser.
Fotograferingen og musikken er utmerket, langt over det denne energiløse, uoriginale og umorsomme filmen fortjener.
Folk som ønsker seg komedier i westernsetting, har relativt mye å velge mellom. Og bør gå for «Blazing Saddles» (1974) eller «Tre amigos» (1986) en hvilken som helst dag.
MORTEN STÅLE NILSEN