EP: Röyksopp & Robyn
«Do It Again»
(Warner)
De gir ikke ut musikk ofte, Robin Miriam Carlsson, Torbjørn Brundtland og Svein Berge.
Utover Röyksopps to med Susanne Sundfør har vi ikke hørt noe siden 2010. Da begeistret Robyn med sin strålende «Body Talk»-trilogi, mens Röyksopp ga ivrige «Junior»(2009) ambientoppfølgeren «Senior».
Årets minialbum er noe midt i mellom de to sistnevnte.
Forresten, «mini»? Bare i antall låter.
Albumet varer i 35 minutter, og både begynner og slutter med Röyksopps to lengste låter noensinne, nær ti minutter begge to. Åpneren, «Monument», delvis lekket i forkant, er en seig og mykmørk tribalsak der Robyns vokal etterhvert runder over i en to minutter duvende saksofonsolo. Det fungerer overraskende bra.
Avsluttende og vokalløse «Inside The Idle Hour Club» framstår derimot mest som et glemt spor fra «Senior». En tett på ti minutter lang og slyngende kakofoni av telefonsamtaler, dronende synther, bassknaing og svaktskinnende melodier.
Men den tilfører ikke noe man ikke har hørt før, og ender opp som en forspilt anledning til å runde av på topp.
Inni mellom disse ligger det som glitrer:
«Sayit» er årets housemøte mellom menneske og maskin, fembotversjonen av Kraftwerks «Die Roboter». Der roboten gir uhildet uttrykk for sine behov og lengsler - men blir kontant avvist.
Førstesingel «Do It Again» har et briljant hook, en helt fantastisk bass og en nydelig avslutning, men forløser ikke det ekstreme hitpotensialet som samarbeidet i utgangspunktet indikerer.
Forløsningens time kommer derimot i «Every Little Thing», melankolsk tåreelektronika som ikke nødvendigvis vil samle et dansegulv, men som perfeksjonerer den vare sårheten bare elektronikk skrudd i Bergen klarer.
Og som det gjerne kunne vært mer av.
Som et overskuddsprosjekt er dette en liten skuffelse, men det sier muligens mer om undertegnedes forventninger enn om plata.
Senere i høst kommer et helt Röyksopp-album. Forhåpentligvis blir det mega.
BESTE LÅT: «Every Little Thing»
TOR MARTIN BØE