STED: OSLO SPEKTRUM
PUBLIKUM Ca. 7000 (fullt)
AKTUELT ALBUM: «NEW BLOOD»
Jeg tror ikke jeg har sett en artist få mer ut av de scenografiske hjelpemidlene sine enn det Peter Gabriel gjorde i Oslo Spektrum fredag kveld.
Åtte mann styrte et tilsvarende antall følgespoter, hengende på hver sin side av scenen. Det var to videoskjermer på sidene, og én svær en på bakteppet. En sirkelrund lys-«UFO» hang i taket. Ti mann i arbeidsklær opererte fem bevegelige lyskraner med to spoter hver.
Ingen «innovasjoner», sånn sett. Men du verden som Gabriel krystet maksimal dramatikk ut av det han hadde.
Konserten var originalt lagt opp, med en dynamisk følelsesmessig topografi. Han ville servere oss «tre retter» som han sa på gebrokkent norsk, før Google Translate tok over menypresentasjonen på videoskjermene. En «øving», en «mørk avdeling» og så hovedretten: Hele albumet «So» (1986).
Det første kvarteret blir en slags «workshop», og åpnes med en uferdig sang som ikke har tekst ennå. Alle lysene i salen er på. Gabriel, bak pianoet (han ser nesten akkurat ut som en snill hagegnom nå, med det hvite bukkeskjegget sitt), synger en nonsenstekst, med den formidable bassisten Tony Levin på elektrisk ståbass ved sin side. Melodien har visse likheter med «Here Comes The Flood», som de to skal spille alene sammen mye senere, til sakral effekt.
Stemmen hans har tapt seg litt i det øvre registeret, men fått en ytterligere sår tone. Gabriels er liksom en svært britisk melankoli. Den høres ut som følelser som har vært innstengt for lenge.
Resten av bandet - gitaristen David Rhodes, tangentmannen David Sancious, batteristen Manu Katché og to svenske vokalister, Jennie Abrahamson og Linnea Olsson (de hadde varmet opp for ham) - kommer ut på scenen for et par ikke helt tilfredsstillende «unplugged»-versjoner av «Come Talk To Me» og «Shock The Monkey».
Så er det tid for den «mørke» avdelingen. Gabriels musikk, spesielt den fra de fire soloalbumene som kom før «So», er stinn av smerte. Senere i konserten, under «Mercy Street», slår det meg hvor mange av sangene hans som handler om opprevne familieforhold og farsfigurer. Han er kostskolegutten som i sine ti første år som artist alltid gjemte seg bak masker og under kostymer.
Huslyset slås av, og lyseffektene på, under «Family Snapshot». Lysene og skjermene får konserten til å se ut som videokunst, eller en installasjon. Lyden er av det vi pleide å kalle «CD-kvalitet». Sangen er effektiv og uhyggelig. Gabriel kunne gå selveste Talking Heads i næringen når det kom til hvit, nevrotisk funk.
Til og med måten Gabriel går over scenegulvet på, er teatral. En rykkende, nervøs gange. I «Secret World» tar han og musikerne en elegant piruett. Lyskranene lager ekspresjonistiske skygger og silhuetter på scenen under introen til «The Family And The Fishing Net». Den hvite sirkelen senkes ned fra taket.
I «No Self Control» tar Gabriel nok en liten dans, denne gangen til siden, en krysning av en afrikansk stammedans og en paranoid «moonwalk». Dette skjer før han må sloss mot «lysdronene», som ser ut som monstre fra «Transformers».
«Solisbury Hill», singeldebuten hans som soloartist etter årene i Genesis, er på sin side ikke mørk i det hele tatt. Den er snarere en av pophistoriens mest jublende inspirerende sanger. Den virker enda lettere og lystigere her i kveld enn den gjør på plate. Han overlater til publikum å «synge» de heftige hjerteslagene: «Boom! Boom! Boom!».
En ny sang, tilegnet regissøren Guillermo Ariga, tar showet ned på «workshop»-planet igjen. Den er dessverre litt harmonisk konvensjonell.
Så spiller de som lovet hele «So». I sekvens. Det er ikke nødvendigvis de store slagerne som fungerer aller best («Big Time» virket kanskje meningsfull under Reagan-æraen, men føles johan og baktung i dag). Kåtskælk-hymnen «Sledgehammer» bades i sensuelle, sanselige farger. «Don't Give Up» blir også fin, mangelen på Kate Bush (eller Ane Brun) til tross.
Han synger «Mercy Street» liggende på scenegulvet. Lysdronene senkes langt ned. Omringer ham som om de var åtseldyr som venter på at han skal sovne.
«We Do What We're Told (Milgram's 37)» får en til å assosiere til ikonografien fra Pink Floyds «The Wall»: Lyskranene er oppstilt på rekke og rad, som på et fascistisk rally. «This Is The Picture (Excellent Birds)» blir nok en stort høydepunkt: Dunkel afrofunk á la Talking Heads «Listening Wind», med en ond, urovekkende undertone.
«In Your Eyes» avslutter «So»-avdelingen på frydefullt vis, før ekstranummersettet innledes med tidligere nevnte «Here Comes The Flood». Salen er helt tyst. I «The Tower That Ate People» ser scenen nok en gang ut som en krigssekvens fra en science fiction-film. Lyssirkelen senkes ned igjen, deles i to og blir til en spiral, med Gabriel sittende fast i en kokong i midten.
Sangen om Stephen Biko, anti-apartheidaktivisten som døde i politivaretekt i 1977, minner oss - bittersøtt - om en tid da rockmusikken tok mål av seg til å ikke bare utdanne sine lyttere, men også redde verden.
Og faktisk klarte det, i alle fall litt.
MORTEN STÅLE NILSEN