Bokanmeldelse: Agnar Mykle: «Prinsessen på bordet! En rapsodi»

Etterlatte tekster
Megalomani i fri utfoldelse.
333 sider
Kr. 399
Gyldendal

Vi snakker om nesten 100 000 stort sett upubliserte manussider, og denne boken rommer bare drøye 300 av dem. Likevel gir utvalget inntrykk av å være nøye uttenkt og med en indre sammenheng som best kan kalles avsporinger og omveier fra en sluttet helhet.

Agnar Mykle var en utrettelig og oversensitiv observatør av andre mennesker og personligheter, han sugde til seg inntrykk og stemninger - men mest av alt var han opptatt av seg selv, sin egen psyke og sin egen kropp.

I etterkrigstiden ble «mykling» et begrep, i dag har vi fått «knausing». Den skal ikke lete lenge som vil finne likheter mellom Karl Ove Knausgård og Agnar Mykle; utleveringen av sine nærmeste, et dypt problematisk forhold til faren og det evig selvsentrerte er det viktigste.

Som Knausgård kan også Mykle skrive langt og entusiastisk om driting, selv om kjønnsdriften interesserer ham langt mer. Her er det runking og knulling side opp og side ned, fra mannen som skriver om seg selv at han har hatt 3000 kvinner.

Mykle må ha levd i en ødipal tid; hatet og kjærligheten til foreldrene går hånd i hånd. Særlig kommer han igjen og igjen tilbake til faren, med skildringer som vitner om en nesten fysisk tiltrekning.

Men selvsagt også med skrekkelige beskrivelser av fysisk avstraffelse og dyp frykt for denne tause autoriteten. Det mangler i det hele tatt ikke på motsigelser eller inkonsekvenser i disse tekstene, skjønt noen hatobjekter ligger fast: Nynorsk rimer på indremisjon som igjen rimer på kastrasjon.

Også statskirken og arbeiderbevegelsen får gjennomgå. Ikke så rart med tanke på at Mykle i mange år var en vandrende samfunnsfiende i det sosialdemokratiske og lutheranske Etterkrigs-Norge, noe som skadet ham på uopprettelig vis.

Han fikk en sørgmodig skjebne, men et friskt ettermæle. Kverulanten og kunstneren Agnar Mykle. Verdens største forfatter!

SINDRE HOVDENAKK