KONSERT: Nine Inch Nails
STED. Oslo Spektrum
PUBLIKUM: ca. 4500
AKTUELT ALBUM: «Hesitation Marks»
Nine Inch Nails har med seg den mest effektive sceneproduksjonen jeg har sett på en stund. Idet de åpner med «Me, I'm Not», og fortsetter med en av sine beste singler, ferske «Copy Of A», ligger lysriggen lavt over hodene deres.
Det skaper en innstengt stemning. Bandet står og spiller i en strime av hvitt lys. Trent Reznor, som er Nine Inch Nails, er kledd i svart, selvsagt, med et skjørt eller et forkle over buksene. Han ser ut som en slakter i svart.
Han har med seg tre mann, alle svært anvendelige. De bytter mellom tangenter, strenger og trommer, mens Reznor bøyer seg ned, med hendene bak på den lute ryggen, og tar sats mot mikrofonen. Han er blitt atletisk med årene, rene Henry Rollins-typen, langt fra spjælingen vi så på MTV for 20 år siden. Han ut som en fyr som trener. Det var ikke alltid slik.
Lysriggen løftes opp og danner en bue under taket, og stroboen slås på i «The Beginning Of The End». «March Of The Pigs», med sitt frenetiske trommespill, blir et tidlig høydepunkt. I «Piggy», en mørk cabaretsang, låter basstrommen som en pauke.
Nine Inch Nails er ikke en like «big deal» i Norge som de er i hjemlandet USA. Det kan ha noe med å gjøre at vi i vår del av verden anser såkalt «industrirock» som en primært europeisk oppfinnelse, med et og annet unntak (canadiske Skinny Puppy) - og med en tilhørende politisk slagside.
Reznor synger ikke om politikk. Han synger om seg selv, og er blitt beskyldt for å være en del av en navlebeskuende amerikansk terapikultur. Ofte surfer dessuten Nine Inch Nails veldig nært innpå headbangervennlig heavy metal.
Han ser ut til å leve vel med det, på vei inn i sitt 49. år (han har bursdag på 17. mai). «The Frail» høres ut som noe fra B-siden på David Bowies «Low», et av Reznors favorittalbum. En lustigkurre i publikum synes at det blir rent for melodisk, og begynner å synge på «Yesterday». Så kommer dommedagsakkordene og «The Wretched».
De spiller et tilnærmet «greatest nesten-hits» sett, og er innom alle «bandets» faser. Reznor kler på seg gitaren i «Gave Up», en låt preget av fikse rytmeforskyvinger. Det intenst blå lyset medvirker til å gi gamle «Sanctified» en kvalmende, sykelig stemning. Lyset skrus til rødt for «Closer», hvis tekst muligens føles merkelig i munnen på en voksen tobarnsfar.
De introduserer en fin 3D-effekt under nye «Disappointed». Den kunne vært en klubbhit - i alle fall på en S&M-klubb. «Came Back Haunted» følger dette klebrig funky sporet, og er sikkert en sang Depeche Mode gjerne skulle hatt på repertoaret. «Beside You In Time» og «Wish» bæres begge på noe så odd som rockabillyrytmer, tilgrisede av hvit synthstøy.
«Head Like A Hole», Reznors gjennombruddshit, føles gammeldags i dag, for «Marilyn Mansonsk» for sitt eget beste. Bandet går av, men kommer tilbake for «All Time Low» og den småpsykedeliske «The Day The World Went Away». Reznor avslutter med «Hurt», sangen som uventet nok ble en slags siste vilje og testamente for en annen svartkledd herre: Johnny Cash.
Den låter sårt majestetisk og selvpiskende selvhøytidelig. Litt som Reznor selv.
MORTEN STÅLE NILSEN