Plateanmeldelse: Michael Jackson - «Xscape»

Intensjonen virker sjelden hederlig når markedskrefter skal leke med legenders ettermæle. Samlinger artisten selv er for død til å godkjenne fremstår mer som del av et økonomisk oppgjør enn et verk ikonet kunne ha stått for.

Se på de uendelige 2pac-utgivelsene. Se på Jacksons forrige, «Michael» (2010). Det var en grunn til at materialet ble forlatt i utgangspunktet.

Men kontrollfriken Jacko hadde en like streng visjon for hver turné, musikkvideo og plate som skulle bære hans navn.

Man måtte jo leve opp til tittelen som konge - noe han gjorde gjennom disiplinen på de nærmest fillerløse klassikerne «Off The Wall» (1979), «Thriller» (1982) og «Bad» (1987).

At selv «Smooth Criminal» holdt på å bli sakset vekk fra sistnevnte tyder på at flere potensielle perler har støvet under på klippegulvet.

Bransjelegenden Antonio «L.A.» Reid, som tok over plateselskapet Epic i 2011, har funnet noen av dem - og det er forbausende mye kjærlighet lagt i oppussingen Timbaland, Rodney Jerkins og Stargate har gjort på disse åtte forkastede sporene fra perioden 1983 - 1999. Ingen Akon å spore her, altså.

Førstesingelen «Love Never Felt So Good» er motstandsløs og sjarmerende «Thriller»-periodisk taffeldisko, med den snart profesjonelle Jackson-imitatoren Justin Timberlake som erstatter for låtskriver Paul Anka.

Koselig sak, men det er den litt uheldig titulerte «Do You Know Where Your Children Are» - med helhjertet Michael-empati, et enestående hook og blodtøft synthriff - som stikker seg ut som det mest minneverdige eksempelet på kongepop her.

Stargate-fingringen av «A Place With No Name» (en låt som spiller på sterkt Americas «Horse With No Name») kan kanskje minne vel mye om en demoversjon av «Leave Me Alone», men låten glimrer også med et av platens mest magnetiske refrenger.

«Blue Gangsta» er, til tross for sterk produksjon, en banal og noe ubegripelig låt. Tittelsporet lider litt av Jackos anpustne vokal i starten, men blir klassisk «History»-røff når han sparker i gang i bro og refreng.

På tross av at få av låtene oser rent klassikermateriale, bevarer strykerne, bassvarmen og et solid synthgrep popkongens signatur og er et hederlig gjenhør av hans glansdager.

Der «Michael»-albumet var et skurrete hologram, gir «Xscape», på sitt sterkeste, følelsen av en slags gjenoppstandelse.

Det er godt mulig han selv ville godkjent dette. Jeg gjør det i alle fall, med visse reservasjoner.

BESTE LÅT: «Do You Know Where Your Children Are»