Konsertanmeldelse: Kent

KONSERT: Kent
STED: Sentrum Scene
PUBLIKUM: 2000 (fullt)
AKTUELT ALBUM: «Tigerdrottningen»

Det ser ut som om den spikertynne Joakim Berg har en Gepetto oppe i sceneriggen; en dukkemester som med sviktende hell forsøker å styre den slappe armveivingen hans. Han danser som en beruset middelaldrende mann på Danskebåt-diskoteket, for kraftløs og l eddløs til å hengi seg til skikkelig til musikken. Han bare kaver.

Bandet hans - broderfolkets største, og atter på toppen av VG-lista i dag - spiller den mest kritthvite, usexy discobeaten som tenkes kan: «Mirage». (Det er ytterst sprøtt at disse marsjtakt-stringente musikerne skal spille på Kongsberg jazzfestival i juli). Spotlightene avgir kraftige farger, men scenen er stort sett så mørk at det bare er Berg som kan skues der nede, helt foran på scenen.

Det låter spakt, rett og slett lavt, i hvert fall oppe på galleriet. Stemmen hans - han er glad i martyraktig livstrette fraseringer - bærer knapt. Kent virker rustne. Så er da også dette en turnépremiere. Er vel en stund siden de spilte sammen sist, kanskje.

Som ethvert band med selvrespekten og ambisjonene i behold, spiller de mange nye sanger. Veldig mange. Om det er noe som utmerker seg med deres album av året, «Tigerdrottningen», så er det bruken av kvinnelige korstemmer. Fint da, at de har med seg tre korister i kveld. De skal komme meget godt med. (De to ekstra instrumentalistene også.)

«Skogarna», med sitt The Edge-klimper, følger. «Passagerare», som Berg introduserer som en «bortglemt» sang, fra 2010, har ytterligere seksstrengsskimmer, og et mer humant, melodisk uttrykk en mange av de nye. Korsangen løfter den ganske høyt.

«Socker» får undertegnede til å minnes forrige gang jeg så Kent, for over 10 år siden. Berg var atskillig mer animert den kvelden. Jeg tror endog han hoppet opp på en av de store PA-kassene. I «Var är vi nu» gir koristene atter en gang musikken et skudd av det den desperat mangler, nemlig «soul». «De klarer seg uten oss», hadde Berg sagt tidligere. «Men vi klarer oss ikke uten dem». Han har sine ord i behold.

Sanger fra «Tigerdrottningen» avløses av sanger fra bandets forrige kriserapport, «Jag är inte rädd för mörkret» (2012). «Petroleum», for eksempel, og «Jag ser dig». Sistnevnte får flekset sine «anthem»-muskler idet strobolyset settes på. Den blir ganske daff uansett. «Godhet» likeså.

I «La Belle Epoque» jamrer Berg om «landet som Gud glömde», og mener med det¿ Syria? Haiti? Afghanistan? Nei, gitt. Han synger om Sverige, og disser dessuten «Melodifestivalen» (og dette på kvelden da Carl Espen gikk videre!). Sangen har mistet en hel del krutt på veien fra plate til scene.

I «Din enda vän» setter monotonien for alvor inn, både musikalsk og visuelt. Praten begynner å gå på galleriet, konsentrasjonen glipper. «Alt har sin tid» beretter om det smålåtne håpet som ligger i å kunne flytte fra Eskilstuna til Stockholm, og hvor begredelig alt likevel blir når drømmen er realisert. Berg annonserer en «lite äldre låt», og publikum jubler. Men også «Chans» blir ganske traurig.

Etter bare én time ønsker han «velkommen» til kveldens siste nummer, «Den andra sidan». Han lyver selvsagt. Bandet kommer tilbake og spiller den lange, fine «999».

Nede på gulvet foran scenen er det som om lyden er pakket inn i vatt. Den er matt, glansløs, uten diskant og «punch». Det er slik lyd som er skrudd for atskillig større steder enn Sentrum Scene, og som låter corny på klubb. Her nede er publikumskaklingen dessuten på grensen til infernalsk; så heftig at den overdøver de første minuttene av avsluttende «747».

Selv måten Kent forlater scenen på, er tafatt.