Det finnes knapt et fenomen det eksisterer flere delte meninger om enn klassegjenforeninger.
20, 30, 40 år etter skal man møte mennesker man vokste opp med, som man i de fleste tilfeller ikke har sett på 20,30,40 år.
Koselig? Traumatisk? Pinlig? Det kommer helt an på hvem du spør. Dette svenske dramaet angriper klassegjenforeningen fra et tidligere mobbeoffers ståsted - og det er ganske interessant: Kunstneren Anna Odell (hun spiller «seg selv») tar i mot velkomstdrinken, men går så rett i strupen på mobberne, medhjelperne og de som bare så på og var med på å opprettholde hakkeordenen.
Den glade gjengen med champagneglass blir tvunget til å spørre seg selv hvem de egentlig var som smårollinger. Og hun gir seg jaggu ikke! Odell blander fiksjon og virkelighet, «skuespillerne» bruker egne navn, og vi vet ikke alltid om Annas iscenesettelser er drøye overdrivelser. Men det er aldri tvil om at det er skuespill vi ser, og akkurat dét blir litt forstyrrende.
Jeg ville faktisk foretrukket en mer dokumentarisk «dogme»-innstilling til prosjektet, «Gjenforeningen» er original nok, men ender flere ganger opp som filmet teater.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN