Vi er jo blitt vant til hvordan barnestjernen Hannah Montana så brått har skiftet ham fra uskyldig tenåring til bråmoden kvinne via en lang rekke vovede utspill, spesielt av seksuell karakter - senest i den Quentin Jones-regisserte promovideoen til «Bangerz»-turnéen, som selvfølgelig også er en del av showet.
Visst starter hun hele showet med å vise stumpen i «SMS (Bangerz)» - Britney Spears-samarbeidet som fornøyelig nok blir symbolisert med en Britney-maske på en av danserne.
Visst skal det twerkes. Visst skal hun sprade frem og tilbake på scenen i minimale kostymer der lange ben og to nakne rumpeballer er blikkfang.
Men er det så ille? Eksplisitt støtende blir det aldri. Og det er iallfall ikke sjokkerende.
Jeg har ærlig talt sett verre og atskillig mer spekulative ting hos blant andre nevnte Spears, Beyoncé, Rihanna, Janet Jackson og ikke minst Madonna - et åpenbart forbilde for Cyrus - tidligere gjennom min over tyve år lange karriere som konsertanmelder.
Kanskje er det fordi hun allerede har tatt luven av sjokkeffekten selv gjennom diverse show-opptredener, bilder, meldinger i sosiale medier og i videoene sine. Som et eksempel på det sistnevnte, er det en ren befrielse at hun - fullt påkledd - gjør «Wrecking Ball» i en helt naken versjon, uten følge av videobilder.
For videoen er notorisk der Miley Cyrus svinger seg naken frem og tilbake på en stålkule og slikker kjetting så sikkelet sannsynligvis renner hos seere som er mottakelig for sånt.
I London tirsdag var all staffasjen borte, sangen trådte frem på en helt annen og sterkere måte. For det er en sterk låt, men en låt med kvaliteter som utenfor scenen blir glemt når alle forbinder den med de medfølgende videobildene.
Skal det nevnes noe sjokkerende, må det nesten bli språkbruken hennes. Makan til banning, gjerne med litt «southern drawl», i altfor lange sekvenser med både unnskyldninger for sykdom og utsettelser, takknemlighet overfor fansen og mye annet, er det ingen med hennes status som gjør etter henne!
Kanskje kommer fraværet av sjokk også fordi Miley Cyrus, tross en imponerende trygg og rutinert sceneopptreden, ikke helt har klart å riste av seg hvem hun var før, nemlig Hannah Montana. Vi klarer ikke helt å tro at hun er en helt annen ennå.
Showet hennes er en noe merkverdig blanding av voksen, seksuell selvbevissthet og lengselen etter fremdeles å være et nysgjerrig barn med gryende kroppslig bevissthet. Det burleske blandes med tivoliet, det beregnende blandes med det uskyldige. Men leken og fargene finnes hos begge.
Derfor er Miley Cyrus fremdeles ved en mellomstasjon. Jeg tror hun forsinker den selv ved å la de «skandaløse» sidene ved seg selv komme så godt frem. For vi skal ikke glemme at hun faktisk skriver gode låter, at hun faktisk kan synge svært bra og at hun faktisk fremstår som det fødte scenemenneske.
Det er bare så lett å glemme i alle overskriftene.
STEIN ØSTBØ