ALBUM: VISER
Neil Young
«A Letter Home»
(Third Man/Warner)
«Landing On Water» omtales ofte som Neil Youngs verste plate. Den ble laget i 1986, og er preget av det lydmessig - men dersom du kan leve med dundrende slap-bass og fresende amatørsynth vil du finne minst fem-seks tindrende Young-perler der.
Forunderlig nok refereres det stadig til åttitallet som Youngs nedturtid. Rart fordi det nå er 20 år siden sist han leverte noe som kan regnes som et klassisk album. Og rart fordi han nå jevnlig begår plater som dyrker det ukonvensjonelle, men ender i katastrofe.
Som denne her.
På papiret virker det for så vidt lovende. Young alene med gitar og munnspill. Kun coverlåter, av folk som Bob Dylan, Willie Nelson og The Everly Brothers. Vinylvennlig utgitt av Jack White på Record Store Day.
Men også: Innspilt hos White med en Voice-O-Graph fra 1947, en duppedings mye brukt i etterkrigstidens USA, på tivoli og slikt, hvor publikum kunne spille inn sine egne plater.
Meningen er ifølge Young å fange «essensen» i disse sangene. Problemet er at det låter som kjipe demoer - like festlig som hans 42 år gamle soundtrack-kalkun «Journey Through The Past», der platen simpelthen bestod av lyden du hørte på filmen.
Et annet problem er at skattene Young tar for seg ikke er særlig godt skjulte. Tim Hardins «Reason To Believe» er for lengst ihjeltolket, best av Rod Stewart. Gordon Lightfoots «If You Could Read My Mind» likeså, med Gene Clark som coverkonge.
Phil Ochs' «Changes» og Dylans «Girl From The North Country» har fått kjørt seg en del, de også.
De ovennevnte er imidlertid blant de bedre stundene på «A Letter Home» - uviktige, men ikke ille.
Uutholdelig blir det derimot når White slår følge på en sanseløs radbrekking av «On The Road Again», mens versjonen av Springsteens «My Hometown» er regelrett grotesk.
Hva han egentlig vil med dette er ikke godt å si, men det er helt i Youngs humorgate å slippe et lydmessig makkverk parallelt med lanseringen av Pono-lydspilleren hans, som skal ta opp konkurransen med mp3-filene og CD-platene han hater så inderlig.
Det nærmeste «A Letter Home» kommer genuin verdi er versjonen av den britiske folkrockpioneren Bert Jancsh' «Needle Of Death» - en lyrisk parallell til et tema Young kjenner godt, og en musikalsk forløper til en av Youngs største fanfavoritter, «Ambulance Blues».
Men også den høres ut som noe katten har dratt med seg inn.
BESTE LÅT: «Needle Of Death»
THOMAS TALSETH
* Tilgjengelig på vinyl nå, slippes i digitale formater 23. mai