Vi befinner oss i Detroit i 2018. I en av verdens raskest forfallende storbyer, er man nå kommet så langt at en hel bydel - Brick Mansions - er blitt et avlukket, totalt ukontrollert område, uten lov og orden, stort sett bebodd av ultravoldelige, skytegale, narkotikaselgende skurker.
Her opererer politimannen Damien (Walker)undercover, etter hvert i et slags slagferdig brorskap med rettferdighetens sprettball, Lino (David Belle).
På mange måter er Belle selve saken her. Han er nemlig en av de viktigste figurene innen «gateidretten» parkour, der man ved hjelp av løping, akrobatikk og hopp og sprett tar seg enklest og mest atletisk frem i et urbant landskap. Det er et forholdvis nytt, men definitivt et ytterst sebart, element i en film som dette.
Paul Walker, da? Joda, no-nonsens handlingens mann, som alltid, før han så tragisk omkom i en bilulykke i november I fjor, 40 år gammel. Hans berømmelse var «Fast & Furious», og det er ikke mye annerledes her.
Det skytes vilt og hemningsløst. Stort sette ganske hensiktsløs; det er sjelden noen blir truffet. Men hele poenget med en film som dette er jo hvordan voldsballetten koreograferes. Og det er enormt bra. Rett og slett.
Bilkjøring, sexy damer, skytevåpen av all verdens kalibre, en ørliten atombombe, når sant skal sies. Litt «ærefølelse» og noen gjennomkorrupte politikere. Jada, det hører med - som det gjorde i den fransk originalen «Banlieue 13» fra 2004, med den franske energiprodusenten Luc Besson bak som produsent i begge tilfeller.
Manus, da - dialog, logikk, fornuft og hensikt? Ikke spør! Bare se - om du er actionfan.
JON SELÅS