Plateanmeldelse: Kent - «Tigerdrottningen»

Det er en stund siden broderfolkets største rockband ble et offer for - eller begynte å nyte godt av - den såkalte «Stones-effekten»:

Å høre fra dem igjen er betryggende på en noen-ting-forandrer-seg-aldri-måte, fordi lyden de lager er så distinkt.

Det er fort gjort å la seg narre til å tro at det man hører, er bedre enn det faktisk er.

Lyden Kent lager, er deres egen: Synthrock i moll, fengende på tross av seg selv. Depperock som populistisk pop.

Det har vært et subtil vridning i løpet av 20 aktive år, selvsagt. Fra «indie» via glanset radiopop til Depeche Mode-synthrock.

Og tilbake igjen: «Tigerdrottningen» er - som forventet - litt av alt. Uttrykket er verken elektronisk eller akustisk.

Utviklingen føles sømløs og umerkelig, ikke minst grunnet Joakim Bergs klagende fraseringer.

To ting: Bruken av kvinnelig korsang setter velkommen farge på dette albumet. Det var det første. For det andre: Melodiene er bedre enn de på forgjengeren, spesielt i første halvdel.

På tekstsiden er Berg fortsatt en elendighetsbeskrivende evighetsmaskin. Sin generasjons Ulf Lundell. Kun graden av selvforakt skiller dem ad: Lundell mener han har rett, og er sint. Berg er resignert.

Bortsett fra dét skriver de - endeløst - om de eksakt samme tingene: Den forferdelige samtiden, representert ved sverigedemokrater, moderater og, øh, «Melodifestivalen». Den lammende nostalgiske lengelsen tilbake til tiden da verden syntes vid åpen, og ens eget liv var verdt sin vekt i gull.

Berg skriver godt - han er som Morrissey uten viddet, men med besk, bitter ironi. Og han skriver om noe: døden i livet.

Undertegnedes gemytt har dessverre mye til felles med Bergs. Men livet er, som sangeren vel vet, kort. Overrask meg, please, i hvert fall én gang i tiåret.

«La Belle Epoque», en katalog over samtidens verste tendenser, er blant bandets beste, hardeste sanger. «Skogarna», om å lengte ut fra «fängelset» i den kalde storbyen Stockholm, kommer ikke langt etter.

«Tigerdrottningen» munner ut i mer av det samme. «Den andra sidan» er som skapt for å ljome ut over Ullevi Stadion som siste låt under Kents feiring av seg selv der 1. juni. Den er effektiv, men musikalsk helt uinspirerende.

Men greit. «Tigerdrottningen» gjør det den er ment å gjøre: Synger om døden, og holder Kent i live.

BESTE LÅT: «La Belle Epoque»